Mui Ne

09 fredag nov 2012

Posted by Ståle Johan Knutsen in Den store reisen, Vietnam

Stikkord

fiskebåter, frakt på moped, Golf, liggebuss, Mjøndalen, moped, Mui ne, Saigon, tissetrengt, vaskevannsfat, Vietnam

Vi har nå vært åtte dager ute ved kysten. Mellom fire og fem timers busstur fra Saigon. Grunnen til at det har trukket litt ut med oppdateringer er fordi hotellet vi bodde på hadde sperret for enkelte sider på internett blant annet Facebook og WordPress (som jeg bruker når jeg blogger). Vi bestilte buss på hotellet i Saigon og valgte liggebuss, uten helt å vite hva vi valgte. Liggebuss må jo være noe en sjelden ser i Norge. Da vi kom inn i bussen fikk vi en pose til å ha skoene i, så fikk vi anvist plass på «øverste hylle» og her snakker vi boktavlig talt hylle. Sikkert veldig fint for damer og vietnamesere, men ikke noe særlig for meg som er 192. Etter litt diggedering så klarte jeg å finne meg sånn noenlunde til rette. Liggestolen kunne settes litt opp, men da tok hode oppi taket. Bussen gikk klokken åtte og vi hadde vært oppe siden seks. Når vi kjørte ut av Saigon kjente jeg at jeg ikke burde tatt den ekstra koppen med kaffe til frokost. Der og da var det bare å forbanne alderens virkning på kroppen. I mine yngre dager kunne jeg jo gå dagevis uten å gå på do. Og jeg kan skryte av at jeg ikke har sett innsiden av toalettene på hverken barne eller ungdomsskolen. Med gru tenkte jeg på å sitte i fem timer uten å få tilgang til et toalett. Min kone mener at det bare er bra å trene på knipe øvelser når en er tissetrengt, jeg er litt usikker på om dette også gjelder for menn. En stund hjelper det å tenke på andre ting. Men etter som tiden går blir det jo bare mer altoppslukende å tenke på hvordan en skal få tømt blæren. Jeg har faktisk hørt en historie om en som fikk kurert flyskrekken sin på grunn av tissetrengthet. Etterhvert så tror jeg at det hvite i øynene mine begynte å anta en gulfarge. Da vi kom frem til hotellet i Mui Ne var det bare å ta sikte på nærmeste toalett. Oh for en lettelse.

Hotellet vi bodde på i Mui Ne var bare noen måneder gammelt. Og det var veldig bra med alle tenkelige tilbud. Det kan nok minne litt om et syden hotell som vi er vant med fra Europa. Det passet oss veldig godt å ta det helt med ro noen dager. Åse hadde vært litt forkjølet og vi hadde hatt et tett opplevelse regime i flere uker. Så da ble det strekk ut ved bassenget noen dager. Og det var helt greit. Hotellet lå noen få kilometer fra Mui Ne, og vi gikk inn en dag. Det var, for å si det mildt, temmelig varmt. Litt vanskelig å se den store sjarmen i Mui Ne. Den er veldig dominert av russiske turister som har fått nok av Rødehavet. Mange skilter hadde både vietnamesisk og russiske bokstaver. De russerne som var rundt oss, viste liten vilje eller ønske om å ta kontakt. Tror de var mer opptatt av å spise slanger og drikke vodka med slangeblod.

For første gang på hele turen traff vi et norsk par på The Cliff Resort. Med tanke på hvor lenge vi har vært på reise, så synes jeg det er rart at vi ikke har møtt flere. Vi er jo kanskje ikke så dominerende i verden som vi tror. Benny og Marianne er et hyggelig par fra Mjøndalen, og vi fikk et par hyggelige dager sammen med dem før vi reiste tilbake til Saigon, mens de hadde enda en drøy uke på The Cliff. Ikke mye å mer å fortelle om Mui Ne en at det var et behagelig opphold som vi følte vi trengte. Og at servicen var enestående, som den forresten er over alt i Vietnam.

Vi tok bussen tilbake til Saigon. Og denne gangen var det en vanlig buss. Vi hadde en natt på hotell i Saigon før vi tok flyet tilbake til Singapore. Vi fikk noen timer i Saigon og det er rart at inntrykket av byen endret seg ved andre gangs opplevelse. Det er en fascinerende by med mye lyd og lukt.

De fisker fra «vaskevannsfat»

Mui Ne

The Cliff

Rommet på The Cliff

Fersk frukt bla Dragon fruit

Solnedgang over Mui Ne

På øverste hylle i «sovebussen»

Ho Chi Minh

06 tirsdag nov 2012

Posted by Ståle Johan Knutsen in Den store reisen, Vietnam

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

Ho Chi Minh, Sai gon, Saigon

Ho Chi Minh, Sai Gong, Saigon, hva heter egentlig denne byen? Selv om byens offesielle navn er Ho Chi Minh City, så bruker veldig mange fremdeles Saigon. Når vi så spør hva som er det rette navnet får vi forskjellige svar hver gang. Noen hevder at det heter Saigon i sentrum, det som var den opprinnelige delen av byen. Og noen sier at dette bare er noe kommunistene i nord har funnet på. Og atter andre sier at Saigon er da mye lettere å si, så derfor fortsetter vi med å kalle byen for det. Mange nyere hoteller har Saigon i navnet sitt så her er det ikke lett å bli klok på hva som er rett. Men uansett flyplassen heter Ho Chi Minh airport, og det er viktig å få med seg om du skal dit.

Hvordan er så Saigon. Det er ingen tvil om at vi har stor kjøpekraft her. Vi fant et hotell på Hotels.com som ikke kostet allhverden og som viste seg å holde en særdeles høy standard. Dette er vel det nærmeste vi kommer kongelig behandling noeng gang. Men begge så synes vi at det er litt ubehaglig å ha så mye oppmerksomhet på seg hele tiden. Bæring av kofferter og sekker, frem med stoler og servietter blir lagt i fanget på deg. Og en utrolig bukking og skraping bare du ser på dem. Det blir litt sånn herskap og tjenere, og det synes vi ikke noe særlig om. Hotellet har en stor stab med ansatte. Og har også egne ansatte for «fingermerke» fjerning. De går rundt å pusser på alle blanke flater med pussefillene sine. Inngangen til hotellet er grandios og flott, med to dørvakter som lukker opp døren når du kommer eller går. Men går du ut sideinngangen på baksiden, så skal du ikke gå langt før du finner noe som vi kanskje ville definert som slum i Norge. Åpen kloakk og noen som går igjennom og sorterer søppelet fra hotellet. Grunnen til at de står der dag ut og dag inn fikk vi ikke helt klarlagt, om det var på eget initiativ eller på oppdrag for hotellet eller renovasjons selskapet. Tror nok helst det var for å se om det var noe de kunne gjøre seg nytte av. Ingen god lukt å stå i hele dagen ihvertfall. Det er ikke så lite eksotisk å gå i disse bakgatene. Enkelte steder er det et «gatekjøkken» i form av at noen står å lager mat som de tilbyr forbipasserende. De har også alltid et par plaststoler som du kan sette deg ned på. Disse er i barnestørrelse og bordet er ofte en slik krakk som alle barneforeldre i Norge har for at barna skal rekke opp til vasken på badet. Det første som slår deg når du kommer frem til ei av de mer traffikerte hovedgatene er at det ihvertfall ikke er noe forbud mot å bruke hornet på bilen eller på mopede. Og apropos mopeder, for ti til femten år siden var det trøsykler som dominerte trafikkbilde i Saigon. Det var faktisk slik at det var noe som ga byen særpreg, og nå er dette altså byttet med mopeder. Og de har en leveregel, det du ikke kan få med deg på en moped er ikke vært å flytte på. Jeg fikk også et klart inntrykk av at tar du hornet og tute mulighetene fra den jevne trafikant så tar du også fra dem meningen med livet.

Vi var på to turer i Saigon, eller Ho Chi Minh eller hva du vil. Den første var delt i to først opp til Chu Chi tunnelene. Fascinerende å se hvordan Viet Cong geriljaen klarte å bygge et forsvars nett under bakken som var nesten umulig for amerikanerne å finne ut av. Samtidig måtte det ha vært forferdelig for de amerikanske soldatene å bevege seg i området. Uten å vite hvor det var feller og observasjonsposter for Viet Cong. Vi var nede i en av tunnelene som var utvidet til 130 cm høyde til ære for turister. Det var i snaueste laget for meg, og jeg endte opp med skrubbsår på albuene. Merkelig nok så var det ingen som smilte når jeg spøkte med at det var krigsskader. Tilbake i Saigon var vi på krigsmuseet. Som viste veldig tydelig hvor aldeles meningsløst det er med krig. Museet er stort sett en utstilling av bilder, og noen av bildene er ganske groteske, med bilder av barn som er født med store deformasjoner som følge av bruk av bla Napalm. Utenfor har de stilt opp en rekke panservogner og tanks. Dette er nært oss i tid, men samtidig virker det som det er ganske fjernt for vietnameserne. Så gikk turen til gjennforeningspallasset som det heter i dag. Dette var statsoverhodets palass inntil kommunistene tok det på slutten av krigen. Det er nå bevart som det var i 1975 og er gjort om til museum. Det var herfra krigen mot nord ble ledet. Spennende å se hvilken luksus det var og hvor godt dette har holdt seg gjennom tiden. Det som setter en inn i tidsperspektivet er det totale fraværet av pcer. Bygget er forholdsvis nytt og står der hvor Norodom Palace sto. (forholdsvis nytt er jo et definisjons spørsmål, men når det er på alder med undertegnede, så kan det jo ikke være gammelt). Store saler og mye gull og glitter var det ihvertfall. Det var en sal for mottakelse av utenlandske og diplomatiske forbindelser, også var det en sal, betydelig mer beskjeden i utførelsen, til mottakelser av nasjonale og lokale krefter. Siste stopp på vår tur rundt i Ho Chi Minh var en fabrikk som laget bilder og håndlagde souvenirer. Dette var det vi i Norge ville kalle en vernet bedrift. Det var stort sett handikappede som jobbet der.

Dagen etter gikk turen opp i Mekong deltaet for å se på the floating markets. Etter en to timers kjøretur i buss. Ble vi satt over i en båt som tok oss ut i Mekong, og nedover mot markedet. Selve markedet var ikke så stort siden dette var en søndag. Men det var allikevel veldig spennende å se hvordan de hadde organisert ferske råvarer og båter som kom og gikk. Så ble vi tatt med til en familie som drev med hjemme industri Bla lagde de karameller av kokos, og ris-papir til å lage vår ruller av. Jeg vil vel ikke kalle husene deres for skur, men det var enkle forhold med jordgulv og høner i gående løst over alt. Hele familien var i arbeid. Tre generasjoner fra de yngste til de eldste, men jeg tror at det ofte var de eldste som hadde i oppgave å passe på de yngste.