Etter en liten uke i Brisbane, kan vi med hånden på hjerte si at Aussiene er hyggelige folk. De når riktig nok ikke Kiwiene til knærne når det gjelder gjestfrihet. Det kan ha mange grunner, men på New Zealand kunne vi feks ikke stå i en heis uten å bli tilsnakket av lokale. Det har ikke skjedd her i Australia enda. Den gode følelsen kan selvfølgelig også ha sammenheng med at det i Brisbane er gode 25 grader og greit å gå i shorts og tskjorte. Vårt første overnattingssted var ikke noe særlig, men nå er vi på Royal on the park, og det er virkelig bra. Vi har slått fast en gang for alle at det å bo godt til en god pris har en viktig påvirkning på oss når det gjelder den totale opplevelsen av et sted. Brisbane har en urban kultur. Det er ikke vanskelig å finne en god restaurant med over snittet gode retter. Det er også en rekke kafeer som gir deg mulighet til å sitte ned å ta en kaffe, eller noe annet. Når det er flere dager med norsk sommervær så er det bare kjekt å være her. Brisbane har den mest dynamiske økonomien fra Sydney til Singapore, og det merkes. Hvor eller finnes det to Lexus forhandlere to kvartaler fra hverandre. Dette er definitivt den plassen vi har vært så langt, som ikke virker å være særlig berørt av finanskriser. Over alt hvor vi har reist har det vært tydelige spor etter dårlige tider, bla butikker som legger ned eller selger ut deler av vareutvalget. Men her i Brisbane er det full fart og mye handel slik vi kan bedømme det. Samtidig har byen en rolig puls, det er ikke så mye buzz, som andre byer på denne størrelsen. Siden det renner en elv igjennom Brisbane (byen har fått navn etter elven) så minner den litt både om Paris og ikke minst London. Brisbane har også et stort kinesisk innslag, og et eget Chinatown.
Etter å ha levd i svovel duft i noen dager var det godt å komme til havnebyen Wellington. Wellington er New Zealand sin hovedstad tiltross for at den bare er litt større en Stavanger. Turen ned fra Rotorua tok vi med buss, og det var spennende å kunne sitte høyt å kunne studere landskapet. Wellington var som forventet etter værvarslene ganske kjølig. Det er lett å dra sammenligninger med en norsk høstdag i september. Vi begynner å bli litt akklimatiserte nå, men vi fryser litt enda. Etter våre beregninger så skulle våren ha slått inn her nede nå, men den er visst forsinket. Selv om de fleste trærne blomstrer, så blir det litt som når vi går og venter på fine dager i Mai. Vi har vært skikkelig aktive på turistfronten i Wellington. Og Wellington har veldig mye å by på, og det meste er innenfor gangavstand. Vi var på rundtur med buss, på by vandring med guide, på Te Papa museet og på dagstur til vingårder utenfor byen. Museet er ganske nytt og er lagt opp til å gi aktiv læring gjennom deltakelse, det er ikke en plass for møllspiste utstoppede dyr bak en monter. Særlig barna er tilgodesett med egne områder hvor de kan aktiviseres med forskjellige oppgaver og leker. Igjen er det imponerende å se hvor sterk kulturen til Maoriene står. Og mye av deres kultur og historie er utstilt på museet. Vi fikk tildelt et eldre pensjonert ektepar til å ta oss på byvandringen. De hadde stor kunnskap om byen og dens tilblivelse og utvikling. Spesielt spennende var det å høre om forliset til fergen Wahine i 1968, som skjedde ved innseilingen til selve havnen. Bilder og film viste rystende scener fra forliset som skjedde i orkan med kast opp i 150 km/t. En hel dag med vinsmaking kan være en utfordring for de fleste, endelig godt at vi ikke kjørte bil men tok tog og hadde egen sjåfør som kjørte oss fra gård til gård. Den artigste plassen vi besøkte var en enmanns drevet vingård. Han hadde hatt en karriere i IT bransjen før han tok over farens vingård, Murilea Rise. Og nå drev han den alene. Det var ikke store gården, et par mål med vinstokk og det var det. Men han var full av entusiasme og pågangsmot. Wellington er en plass vi gjerne kommer tilbake til, men helst på sommerstid, altså februar.
Napier
Napier ligger på østkysten av New Zealand, inne i bukten Hawkes bay. På grunn av sin belligenhet så har byen et godt klima hele året. Noe som også vindyrkere har funnet ut. Og her var det faktisk så varmt at vi kunne sitte ute og spise en av dagene. Vi møtte et par på Rarotonga som bor her i byen, og vi avtalte å møte dem igjen når vi kom til New Zealand. Det var et hyggelig gjensyn og de tok oss med på lokale severdigheter. Vi var blant annet på ølsmaking (ja det går ikke bare i vin) og selvfølgelig på flere vingårder. De tok seg fri fra jobb for å ta oss rundt. Og Napier er virkelig en fin liten by ved sjøen. De har klart å beholde et sentrum med små butikker som ikke er kjedebaserte. Og de har en havn som de samtidig som det er havnevirksomhet har klart å få til å bli full av liv med boliger,kafeer og restauranter.
I Auckland lider de under Stavanger-syken. Du er ikke skikkelig etablert før du har et hus som du kan gå rundt og som har en plen du kan klippe. Altså bor de fleste her i byen i enebolig, og byen er spredt utover et stort geografisk område. Jeg synes Auckland ligner på Stavanger på mange andre områder også. Det er nærhet til sjøen, og det er såkalte by-øyer. Men det bor ti ganger så mange mennesker her så det er jo litt andre forhold. Det de ikke har vært særlig heldige med er kollektiv trafikken. For noen år siden privatiserte de hele buss ordningen. Noe som har ført til at det finnes tre selskaper som driver uavhengig av hverandre og som ikke koordinerer hverken overgang eller ruter. Dessuten er ikke været helt ulikt det vi kjenner hjemme fra heller. 🙂
På Rarotonga ble vi kjent med flere fra New Zealand. På flyet til New Zealand så sier de «welcome home kiwis» når flyet lander i Auckland. New Zealandere er hyggelig folk, det er hevet over enhver tvil. De vi har møtt er gjennomført hyggelige og særdeles gjestfrie. Vi har flere stående invitasjoner om både overnatting og festlige sammenkomster her på øya.
Vi var forberedt på at det ville bli en temperaturmessing nedtur å komme hit, men det er i utgangspunktet så kaldt at vi har måttet gå til innkjøp av flere varme plagg. Det skal sies at det er særdeles kald for årstiden og at det er uvanlige tilstander. Vi pleier å si at det er typisk vår flaks å treffe på dårligere vær en det som er vanlig. Men vi kan ikke klage, vi har tross alt hatt mange dager med flott sommervær på Rarotonga.
Skal en karakterisere Auckland så vil jeg si at der er noe tilnærmet USA møter Norge i Amsterdam. Vi er positivt overrasket over det vi har sett i Auckland på de to dagene vi har vært her. Dette er en plass vi gjerne kommer tilbake til. Her er det mye å se og oppleve og utrolig hyggelige folk. Det kan fort bli en floskel å utrope alle folk vi møter som hyggelige, men vi har enda tilgode å møte noen her som er sure. Ihvertfall ikke noen av de som vi møter og som jobber i serviceyrker. Det er gått opp for oss at hvordan vi bor spiler en ganske stor rolle for hvordan vi opplever en ny plass. Altså er det mer eller mindre slik at bor vi godt, gir det en god start på oppholdet der vi er. Å bo godt kan defineres på mange måter. Det trenger ikke å være Hilton sine suiter vi snakker om, men kan like så godt være beliggenhet og service nivå ved ankomst, som noe annet. Her i Auckland bor vi på et leilighetshotel hvor vi har to soverom, kjøkkenkrok, sofa og spisebord. Standarden er moderne og delikat. Dette til en pris av rundt 700 kroner natten, og en sentral beliggenhet, gjør oss glade til sinns. Leilighetshotellet heter Celestion Waldorf appartments.
Sky tower 328 meter
En utsikt mot «byøyene»
Har du et døds-ønske, er det bare å kaste seg ut
Vi har vært litt rundt og sett på byen. Selv om mange av de innfødte går rundt med shorts og tskjorter, så bie dette for kaldt for oss. Vi har med oss noe varmt tøy, men måtte ut for å supplere litt. 14 grader og kalde vinder fra sør(les Anktarktis) gjør at det er en særdeles kald vår. Til tross for de meteorologiske utfordringer så trives vi så godt her i byen at vi har utvidet oppholdet med et døgn. Vi har vært på Auckland museum og sett på Mauri kulturen som var imponerende. Og vi har vært opp i Sky Tower som gir en fantastisk oversikt over hele byen. Imorgen reiser vi til Rototura (eller ka det hette) Kan det vær Rotorua….
Stridskano laget av et tre.
Et annet hus, utrolig gode i treskjæring var de
Maori hus, store dimensjoner
Det er en høyden som heter One Three Hill, ikke tv serien. Da europeerne kom på slutten av 1800 tallet. Så saget de ned hele treet som Mauriene holdt som hellig. Når de innså tabben plantet de et nytt tre. Men på 1990 tallet så saget Mauri aktivister ned dette som en protest. Så nå er det ikke noe tre i det hele tatt. U2 har en sang om dette som heter One Three hill.
Herligalondon 