Mauritius er en slags sørlige halvkules svar på Miklagard. Dette var en plass å søke havn når en skulle sjøveien til India og lenger øst. Det var her de kunne bunkre fersk frukt og vann. Portugiserne var de første som kom hit på 1500 tallet, etter at de hadde funnet ut at det var mulig å seile rundt Cap det godehåp uten å forsvinne utenfor kartet. Det bodde ingen på øya før europeerne kom hit. Seinere kom hollenderne som gjorde øya til koloni og så fulgte franskmenn og briter på som koloniherrer. Det er etterkommere av afrikanske slaver som er grunnstammen i befolkningen her nå. De kalles for Creoler og blir stadig færre. Da slaveriet opphørte i 1830 årene ble det behov for å importere gjestearbeidere og disse kom i hovedsak fra India. Drosjesjåføren som kjørte oss fra flyplassen til hotellet, var indisk muslim. Men når vi spurte ham om hva han følte mest tilhørighet til Afrika eller India, så kom det kontant; Europa. Vi føler at det er Europa som står oss nærmest sa han. Det offisielle språket på Mauritius er engelsk, men det skulle en ikke tro. De fleste som snakker til oss begynner med fransk. Og fransk snakkes overalt. Det finnes også en avart av fransk, en blanding med afrikansk som kalles creolsk (som ikke har noe med det som snakkes i sørstatene i USA å gjøre). Den største religionen her er Hinduisme noe som gjør Mauritius til det eneste landet i verden hvor hinduisme er den bærende religionen. Vi har et slag utendørs tempel som står helt i vannkanten rett nedenfor hotellet som vi bor på. Der ofres det og brennes røkelse så vi kjenner lukten helt bort hit.

Mauritius er en frodig øy. I følge den omtalte drosjesjåføren, så er de selvforsynt med det meste utenom ris. De har prøvd flere ganger å få til ris produksjon men har ikke lykkes. Jeg er sikker på at om du kaster en epleskrott på en ny pløyd åker vil du ha et epletre der iløpet av en helg, og epler i løpet av en måned. Det meste gror her, men det som har vært den store eksportartikkelen er sukker. Og har du mye sukker så kommer fort biproduktet rom.

Vi har hørt motstridende meninger om sysselsettingen på øya. Noen mener at det er høy sysselsetning og at nesten alle er i arbeid, andre mener at det er vanskelig med arbeid.Uansett så er dette et kremmerfolk. Du går ikke lenge på gaten eller på stranden uten at det blir tilbud om å kjøpe et eller annet. Og skulle du ha behov for taxi så stopper det garantert en uansett hvor du står langs veien. Og da må du først forhandle på pris. Vi har enda tilgode å se at noen taxier har taksameter. Det er fort gjort å bli lurt som blåøyd turist. Nå er jo vi ikke så veldig blåøyde lenger, men vi gikk på en kjempesmell som innbefattet en overpriset hummer som ikke var god engang. Det er første gang på hele turen at vi har følt oss virkelig lurt.

Noen ganger er det greit å ta det med ro. Og i dag har det mest spennende hendelsen vært å se på ei flue som kjempet for livet i svømmebassenget. Det er med blandede følelser jeg kan melde om at det dessverre endte med døden. For fluen altså. De neste dagene satser vi på å ta en tur rundt på øya med Mons, en taxisjåfør som er rimelig prutbar, og som har lovet å vise oss rundt.