Vi har nå vært åtte dager ute ved kysten. Mellom fire og fem timers busstur fra Saigon. Grunnen til at det har trukket litt ut med oppdateringer er fordi hotellet vi bodde på hadde sperret for enkelte sider på internett blant annet Facebook og WordPress (som jeg bruker når jeg blogger). Vi bestilte buss på hotellet i Saigon og valgte liggebuss, uten helt å vite hva vi valgte. Liggebuss må jo være noe en sjelden ser i Norge. Da vi kom inn i bussen fikk vi en pose til å ha skoene i, så fikk vi anvist plass på «øverste hylle» og her snakker vi boktavlig talt hylle. Sikkert veldig fint for damer og vietnamesere, men ikke noe særlig for meg som er 192. Etter litt diggedering så klarte jeg å finne meg sånn noenlunde til rette. Liggestolen kunne settes litt opp, men da tok hode oppi taket. Bussen gikk klokken åtte og vi hadde vært oppe siden seks. Når vi kjørte ut av Saigon kjente jeg at jeg ikke burde tatt den ekstra koppen med kaffe til frokost. Der og da var det bare å forbanne alderens virkning på kroppen. I mine yngre dager kunne jeg jo gå dagevis uten å gå på do. Og jeg kan skryte av at jeg ikke har sett innsiden av toalettene på hverken barne eller ungdomsskolen. Med gru tenkte jeg på å sitte i fem timer uten å få tilgang til et toalett. Min kone mener at det bare er bra å trene på knipe øvelser når en er tissetrengt, jeg er litt usikker på om dette også gjelder for menn. En stund hjelper det å tenke på andre ting. Men etter som tiden går blir det jo bare mer altoppslukende å tenke på hvordan en skal få tømt blæren. Jeg har faktisk hørt en historie om en som fikk kurert flyskrekken sin på grunn av tissetrengthet. Etterhvert så tror jeg at det hvite i øynene mine begynte å anta en gulfarge. Da vi kom frem til hotellet i Mui Ne var det bare å ta sikte på nærmeste toalett. Oh for en lettelse.

Hotellet vi bodde på i Mui Ne var bare noen måneder gammelt. Og det var veldig bra med alle tenkelige tilbud. Det kan nok minne litt om et syden hotell som vi er vant med fra Europa. Det passet oss veldig godt å ta det helt med ro noen dager. Åse hadde vært litt forkjølet og vi hadde hatt et tett opplevelse regime i flere uker. Så da ble det strekk ut ved bassenget noen dager. Og det var helt greit. Hotellet lå noen få kilometer fra Mui Ne, og vi gikk inn en dag. Det var, for å si det mildt, temmelig varmt. Litt vanskelig å se den store sjarmen i Mui Ne. Den er veldig dominert av russiske turister som har fått nok av Rødehavet. Mange skilter hadde både vietnamesisk og russiske bokstaver. De russerne som var rundt oss, viste liten vilje eller ønske om å ta kontakt. Tror de var mer opptatt av å spise slanger og drikke vodka med slangeblod.

For første gang på hele turen traff vi et norsk par på The Cliff Resort. Med tanke på hvor lenge vi har vært på reise, så synes jeg det er rart at vi ikke har møtt flere. Vi er jo kanskje ikke så dominerende i verden som vi tror. Benny og Marianne er et hyggelig par fra Mjøndalen, og vi fikk et par hyggelige dager sammen med dem før vi reiste tilbake til Saigon, mens de hadde enda en drøy uke på The Cliff. Ikke mye å mer å fortelle om Mui Ne en at det var et behagelig opphold som vi følte vi trengte. Og at servicen var enestående, som den forresten er over alt i Vietnam.

Vi tok bussen tilbake til Saigon. Og denne gangen var det en vanlig buss. Vi hadde en natt på hotell i Saigon før vi tok flyet tilbake til Singapore. Vi fikk noen timer i Saigon og det er rart at inntrykket av byen endret seg ved andre gangs opplevelse. Det er en fascinerende by med mye lyd og lukt.

De fisker fra «vaskevannsfat»

Mui Ne

The Cliff

Rommet på The Cliff

Fersk frukt bla Dragon fruit

Solnedgang over Mui Ne

På øverste hylle i «sovebussen»