Stikkord
Auckland, buss, hyggelige folk, late folk, Napier, New Zealand, Rotorua, vinmarker, Wellington
Det har ikke blitt så mye blogging fra New Zealand. Noe av grunnen til det har vært at trådløse nett ikke er så lett tilgjengelige. Og at hotellene er kjipe på båndbredden. Samtidig så er det faktisk slik at det å være turist på heltid krever sin mann 🙂 Jeg hadde trodd at det skulle bli vanskelig å fylle dagene, men det har vi ikke hatt det minste problem med. Og da renner det meg i hu et sitat fra min gode venn Affi. «Sjøl late folk kan bli trøtte»
New Zealand er et ordnet land, og som sagt tidligere er det på mange måter ganske likt Norge, vi er ca like mange innbyggere med spredt bosetning i et «stort» land. Det som helt klart skiller Norge fra NZ er faren for jordskjelv. Skal en stole på statistikken så vil det sannsynligvis komme et stort skjelv ganske snart. Og New Zealand ligger midt på en «fault line», den går faktisk rett igjennom Wellington by. Et stort jordskjelv vil føre til at veiene som går inn og ut av byen vil bli blokkert i bortimot 30 dager. Da har de bare sjøveien igjen til å transportere inn forsyninger osv. Og når en vet at det ved siste store jordskjelv ble en landhevning, så er det ikke sikkert at det heller går. Dette er spennende og eksotisk for oss som ikke lever der. Men det virker som de som bor her ikke tenker mye over det. Det er tillyst en nasjonal jordskjelvs øvelses dag den 26.september. Og alle oppfrodres til å ha et lager av mat og nødvendighets artikler i hus, slik at de kan klare seg noen dager uten forsyninger.
Når vi har sagt at vi synes at New Zealand var over all forventning. Så har det hendt at folk har blitt fornærma. Og vi har flere ganger fått spørsmål om vi trodde det var et underutviklet land vi kom til. Dette henger litt sammen med at de har et lillebror forhold til Australia. Det er haugevis av vitser om Aussies og hvor dumme de er, og i all sport så gjelder det ikke å vinne, men å slå Australia. New Zealand er et sammensatt land av mange nasjonaliteter. Dette preger selvfølgelig kulturen deres og hvordan de forholder seg til hverandre. Jeg sitter med en følelse av de faktisk har vært flinkere til å integrere en USA har vært, og det sier jo litt. Det er veldig mange asiater her, noe som gjør at det er lett å få tak i asiatisk mat. Folk i New Zealand er gjennomgående hyggelige, jeg tror ikke vi har opplevd noen form for surhet eller dårlig behandling. De virker genuint interesserte i oss og spør hvor vi er fra, og hvor vi skal. Noen vanlig uttrykk her er «how are we» og «howsit going» Det sier de hele tiden når en møtes, også er det «seeya» når en går hver til sitt. Selv om en vet at en aldri vil se denne personen igjen.
Siden vi hadde begrenset med tid, valgte vi å konsentrere oss om nord øya. Vi har hørt fra flere at det er stor forskjell på nordøya og sørøya. At det er enda likere Norge på sørøya. De har tilogmed et område som heter Fiordland. Vi tok oss rundt på nordøya med New Zealands svar på Greyhound busser. Og det fungerte fint som bare det. Tog systemet på øya er etter sigende ikke helt til å stole på, og av ganske dårlig kvalitet, uten at vi kan si noe om det. New Zealand har mye god mat. Og dette kommer av at de har gode råvarer. Sjelden har jeg smakt kjøtt som har vært så mørt som her på øya. Vi kommer gjerne tilbake for å få med oss sørøya, men da skal vi komme på sommerstid.
