New Zealand oppsummert

Stikkord

, , , , , , , ,

Det har ikke blitt så mye blogging fra New Zealand. Noe av grunnen til det har vært at trådløse nett ikke er så lett tilgjengelige. Og at hotellene er kjipe på båndbredden. Samtidig så er det faktisk slik at det å være turist på heltid krever sin mann 🙂 Jeg hadde trodd at det skulle bli vanskelig å fylle dagene, men det har vi ikke hatt det minste problem med. Og da renner det meg i hu et sitat fra min gode venn Affi. «Sjøl late folk kan bli trøtte»

New Zealand er et ordnet land, og som sagt tidligere er det på mange måter ganske likt Norge, vi er ca like mange innbyggere med spredt bosetning i et «stort» land. Det som helt klart skiller Norge fra NZ er faren for jordskjelv. Skal en stole på statistikken så vil det sannsynligvis komme et stort skjelv ganske snart. Og New Zealand ligger midt på en «fault line», den går faktisk rett igjennom Wellington by. Et stort jordskjelv vil føre til at veiene som går inn og ut av byen vil bli blokkert i bortimot 30 dager. Da har de bare sjøveien igjen til å transportere inn forsyninger osv. Og når en vet at det ved siste store jordskjelv ble en landhevning, så er det ikke sikkert at det heller går. Dette er spennende og eksotisk for oss som ikke lever der. Men det virker som de som bor her ikke tenker mye over det. Det er tillyst en nasjonal jordskjelvs øvelses dag den 26.september. Og alle oppfrodres til å ha et lager av mat og nødvendighets artikler i hus, slik at de kan klare seg noen dager uten forsyninger.

Når vi har sagt at vi synes at New Zealand var over all forventning. Så har det hendt at folk har blitt fornærma. Og vi har flere ganger fått spørsmål om vi trodde det var et underutviklet land vi kom til. Dette henger litt sammen med at de har et lillebror forhold til Australia. Det er haugevis av vitser om Aussies og hvor dumme de er, og i all sport så gjelder det ikke å vinne, men å slå Australia. New Zealand er et sammensatt land av mange nasjonaliteter. Dette preger selvfølgelig kulturen deres og hvordan de forholder seg til hverandre. Jeg sitter med en følelse av de faktisk har vært flinkere til å integrere en USA har vært, og det sier jo litt. Det er veldig mange asiater her, noe som gjør at det er lett å få tak i asiatisk mat. Folk i New Zealand er gjennomgående hyggelige, jeg tror ikke vi har opplevd noen form for surhet eller dårlig behandling. De virker genuint interesserte i oss og spør hvor vi er fra, og hvor vi skal. Noen vanlig uttrykk her er «how are we» og «howsit going» Det sier de hele tiden når en møtes, også er det «seeya» når en går hver til sitt. Selv om en vet at en aldri vil se denne personen igjen.

Siden vi hadde begrenset med tid, valgte vi å konsentrere oss om nord øya. Vi har hørt fra flere at det er stor forskjell på nordøya og sørøya. At det er enda likere Norge på sørøya. De har tilogmed et område som heter Fiordland. Vi tok oss rundt på nordøya med New Zealands svar på Greyhound busser. Og det fungerte fint som bare det. Tog systemet på øya er etter sigende ikke helt til å stole på, og av ganske dårlig kvalitet, uten at vi kan si noe om det. New Zealand har mye god mat. Og dette kommer av at de har gode råvarer. Sjelden har jeg smakt kjøtt som har vært så mørt som her på øya. Vi kommer gjerne tilbake for å få med oss sørøya, men da skal vi komme på sommerstid.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Wellington og Napier

Stikkord

, , , , , ,

Wellington

Etter å ha levd i svovel duft i noen dager var det godt å komme til havnebyen Wellington. Wellington er New Zealand sin hovedstad tiltross for at den bare er litt større en Stavanger. Turen ned fra Rotorua tok vi med buss, og det var spennende å kunne sitte høyt å kunne studere landskapet. Wellington var som forventet etter værvarslene ganske kjølig. Det er lett å dra sammenligninger med en norsk høstdag i september. Vi begynner å bli litt akklimatiserte nå, men vi fryser litt enda. Etter våre beregninger så skulle våren ha slått inn her nede nå, men den er visst forsinket. Selv om de fleste trærne blomstrer, så blir det litt som når vi går og venter på fine dager i Mai. Vi har vært skikkelig aktive på turistfronten i Wellington. Og Wellington har veldig mye å by på, og det meste er innenfor gangavstand. Vi var på rundtur med buss, på by vandring med guide, på Te Papa museet og på dagstur til vingårder utenfor byen. Museet er ganske nytt og er lagt opp til å gi aktiv læring gjennom deltakelse, det er ikke en plass for møllspiste utstoppede dyr bak en monter. Særlig barna er tilgodesett med egne områder hvor de kan aktiviseres med forskjellige oppgaver og leker. Igjen er det imponerende å se hvor sterk kulturen til Maoriene står. Og mye av deres kultur og historie er utstilt på museet. Vi fikk tildelt et eldre pensjonert ektepar til å ta oss på byvandringen. De hadde stor kunnskap om byen og dens tilblivelse og utvikling. Spesielt spennende var det å høre om forliset til fergen Wahine i 1968, som skjedde ved innseilingen til selve havnen. Bilder og film viste rystende scener fra forliset som skjedde i orkan med kast opp i 150 km/t. En hel dag med vinsmaking kan være en utfordring for de fleste, endelig godt at vi ikke kjørte bil men tok tog og hadde egen sjåfør som kjørte oss fra gård til gård. Den artigste plassen vi besøkte var en enmanns drevet vingård. Han hadde hatt en karriere i IT bransjen før han tok over farens vingård, Murilea Rise. Og nå drev han den alene. Det var ikke store gården, et par mål med vinstokk og det var det. Men han var full av entusiasme og pågangsmot. Wellington er en plass vi gjerne kommer tilbake til, men helst på sommerstid, altså februar.

Napier

Napier ligger på østkysten av New Zealand, inne i bukten Hawkes bay. På grunn av sin belligenhet så har byen et godt klima hele året. Noe som også vindyrkere har funnet ut. Og her var det faktisk så varmt at vi kunne sitte ute og spise en av dagene. Vi møtte et par på Rarotonga som bor her i byen, og vi avtalte å møte dem igjen når vi kom til New Zealand. Det var et hyggelig gjensyn og de tok oss med på lokale severdigheter. Vi var blant annet på ølsmaking (ja det går ikke bare i vin) og selvfølgelig på flere vingårder. De tok seg fri fra jobb for å ta oss rundt. Og Napier er virkelig en fin liten by ved sjøen. De har klart å beholde et sentrum med små butikker som ikke er kjedebaserte. Og de har en havn som de samtidig som det er havnevirksomhet har klart å få til å bli full av liv med boliger,kafeer og restauranter.

Rotorua

Stikkord

, , , , , , , , , ,

Vi har bodd i bunnen av et krater. For å berolige oss sa guiden at om en ser på utbrudds hyppigheten så burde det bli et utbrudd om ikke lenge, kanskje i dag til og med. Hmm. Vi er heldigvis ikke der nå lenger. Plassen som ligger i bunnen av krateret heter Rotorura. Forsåvidt ikke en særlig sjarmerende plass, men det ligger en rekke severdigheter rundt. Det første vi merket når vi kom ut av bussen var lukten. Det lukter skikkelig vondt, og som en av de lokale sa, så lenge du holder det lydløst kan du trygt slippe steam her. Rotorura er et senter for Mauri kulturen. Første kvelden var vi på Te Puia som er et slags vitensenter/forlystelsespark for Mauri kulturen og termisk aktivitet. Her lærte vi verden tredje lengste ord Te Whakarewarewatangaoteopetauaawahiao som betyr samlingsplassenn for krigerene fra Whaiao. (utrolig nyttig informasjon:-)) De har en geysir på området som har utbrudd tre ganger i timen, og kan nå opp til 30 meters høyde. Den heter Pohutu. Etterpå ble vi tatt med på en Mauri folklore opptreden. Dette ligner mye på det vi opplevde på Rarotonga. Mens Rarotongerne mener de er opprinnelsen til den New Zealandke kulturen, så er Mauriene på New Zealand litt mer reserverte når dette kommer på banen. Uansett hvordan en ser på det, så var de ihvertfall ivrige til å krige. De trengte kun den minste unnskylding for å sette i gang en kamp. Og det har de tilfelles med folkene som kommer fra Rarotonga. Vi fikk servert middag som var laget på varme steiner i et hull i bakken. Maten var veldig god, og hakket bedre en på Rarotonga.

Dagen etter ble vi hentet kl 0800 utenfor Motellet vi bodde på, og ble tatt med på en runde til andre termiske områder. Det var veldig spennende og lærerikt. Samtidig som det innholdt en del gåing i naturen. Historien til New Zealand er veldig preget av jordskjelv og vulkanutbrudd. Med et virkelig stort i vulkanutbrudd i 1886 som drepte mange mennesker. Og førte til en mini istid på nordøya. Veldig rart å se små vann som holder fra 50 til 100 grader, og som bobler. Det er også rart å kjenne at bakken er veldig varm enkelte steder. Guiden vi hadde var veldig kunnskaprik og ga oss en veldig god innføring i historie, termale forhold og natur.

Så bar det rett tilbake til motellet hvor vi ble plukket opp for en tur til Hobbiton. Hobbiton ligger ca en times kjøretur fra Rotorura. Sjåføren var en artig skrue som var henfallen til stadige innfall av lystplystring. Hobbiton er filmkullisene til både den kommende Hobbiten filmene og til de tre Ringenes Herre filmene. Det var ruskevær da vi var der, men vi kan forestille oss hvordan det er der når det er sol og fint. Tiltross for værforholdene så var det ganske spennende å få «behind the scenes» historier, og bakgrunnen for hvorfor de valgte nettopp dette stedet som utendørs kullisse. Det viktigste argumentet var at det ligger slik til at det ikke er mulig å se spor av «moderne» liv uansett hvor du ser rundt deg. Men det mest tungtveiende argumentet var det store treet som sto lagelig til ved et vann. Selv om vi ikke er dedikerte Tolkien fans, så synes vi det var givende å se hvordan de har klart å skape en hel landsby midt i ingenting.

Nå går turen videre til Wellington som er hovedstaden på New Zealand, og som ligger helt sør på nordøya.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Kiwis

Stikkord

, , , , ,

I Auckland lider de under Stavanger-syken. Du er ikke skikkelig etablert før du har et hus som du kan gå rundt og som har en plen du kan klippe. Altså bor de fleste her i byen i enebolig, og byen er spredt utover et stort geografisk område. Jeg synes Auckland ligner på Stavanger på mange andre områder også. Det er nærhet til sjøen, og det er såkalte by-øyer. Men det bor ti ganger så mange mennesker her så det er jo litt andre forhold. Det de ikke har vært særlig heldige med er kollektiv trafikken. For noen år siden privatiserte de hele buss ordningen. Noe som har ført til at det finnes tre selskaper som driver uavhengig av hverandre og som ikke koordinerer hverken overgang eller ruter. Dessuten er ikke været helt ulikt det vi kjenner hjemme fra heller. 🙂

På Rarotonga ble vi kjent med flere fra New Zealand. På flyet til New Zealand så sier de «welcome home kiwis» når flyet lander i Auckland. New Zealandere er hyggelig folk, det er hevet over enhver tvil. De vi har møtt er gjennomført hyggelige og særdeles gjestfrie. Vi har flere stående invitasjoner om både overnatting og festlige sammenkomster her på øya.

Vi var forberedt på at det ville bli en temperaturmessing nedtur å komme hit, men det er i utgangspunktet så kaldt at vi har måttet gå til innkjøp av flere varme plagg. Det skal sies at det er særdeles kald for årstiden og at det er uvanlige tilstander. Vi pleier å si at det er typisk vår flaks å treffe på dårligere vær en det som er vanlig. Men vi kan ikke klage, vi har tross alt hatt mange dager med flott sommervær på Rarotonga.

Skal en karakterisere Auckland så vil jeg si at der er noe tilnærmet USA møter Norge i Amsterdam. Vi er positivt overrasket over det vi har sett i Auckland på de to dagene vi har vært her. Dette er en plass vi gjerne kommer tilbake til. Her er det mye å se og oppleve og utrolig hyggelige folk. Det kan fort bli en floskel å utrope alle folk vi møter som hyggelige, men vi har enda tilgode å møte noen her som er sure. Ihvertfall ikke noen av de som vi møter og som jobber i serviceyrker. Det er gått opp for oss at hvordan vi bor spiler en ganske stor rolle for hvordan vi opplever en ny plass. Altså er det mer eller mindre slik at bor vi godt, gir det en god start på oppholdet der vi er. Å bo godt kan defineres på mange måter. Det trenger ikke å være Hilton sine suiter vi snakker om, men kan like så godt være beliggenhet og service nivå ved ankomst, som noe annet. Her i Auckland bor vi på et leilighetshotel hvor vi har to soverom, kjøkkenkrok, sofa og spisebord. Standarden er moderne og delikat. Dette til en pris av rundt 700 kroner natten, og en sentral beliggenhet, gjør oss glade til sinns. Leilighetshotellet heter Celestion Waldorf appartments.

Sky tower 328 meter

En utsikt mot «byøyene»

Har du et døds-ønske, er det bare å kaste seg ut

Vi har vært litt rundt og sett på byen. Selv om mange av de innfødte går rundt med shorts og tskjorter, så bie dette for kaldt for oss. Vi har med oss noe varmt tøy, men måtte ut for å supplere litt. 14 grader og kalde vinder fra sør(les Anktarktis) gjør at det er en særdeles kald vår. Til tross for de meteorologiske utfordringer så trives vi så godt her i byen at vi har utvidet oppholdet med et døgn. Vi har vært på Auckland museum og sett på Mauri kulturen som var imponerende. Og vi har vært opp i Sky Tower som gir en fantastisk oversikt over hele byen. Imorgen reiser vi til Rototura (eller ka det hette) Kan det vær Rotorua….

Stridskano laget av et tre.

Et annet hus, utrolig gode i treskjæring var de

Maori hus, store dimensjoner

Det er en høyden som heter One Three Hill, ikke tv serien. Da europeerne kom på slutten av 1800 tallet. Så saget de ned hele treet som Mauriene holdt som hellig. Når de innså tabben plantet de et nytt tre. Men på 1990 tallet så saget Mauri aktivister ned dette som en protest. Så nå er det ikke noe tre i det hele tatt. U2 har en sang om dette som heter One Three hill.

Rarotonga oppsumert

Stikkord

, , ,

Rarotonga er en uvanlig øy. Selv om de lever av turisme, så har de klart å opprettholde sitt særpreg. Det er ingen høye hus eller hoteller. Det er ingen store hotellkjeder som er etablerte her. Det er ingen store butikker. På en måte så føles det litt som å være tilbake på campingtur på 60 tallet. Butikken som ligger nærmest huset vi har leid har akkurat det viktigste du trenger, pluss bensin. Innbyggerne, eller de innfødte om du vil, er veldig hyggelige og imøtekommende. De er ekte hyggelige i måten de tar i mot deg på og smiler stort sett alltid. Som alltid er det interessant hvordan været er, og på Rarotonga har vi hatt mye forskjellig, men det har vært komfortabelt varmt hele tiden. Det at det verken er for varmt eller for kaldt gjør et opphold her veldig behagelig. Vi hadde noen dager med regn, men det gikk fort over, og vi hadde noen netter med skikkelig vind. Men alt i alt var det svært få av dagene som ikke hadde sol. Etter USA var det godt å kunne roe ned og ikke gjøre noe som helst, bare la dagene fare forbi, lese en bok og ta en tur for å bade. På slutten av oppholdet gjorde vi to typiske turist ting: Jeep Safari og Folklore kveld. Hvis du synes at meningen med livet er å sitte å humpe bak på en Jeep i noen timer så vil du synes dette er kult, men vi hadde den sjåføren som snakket minst, noe som gjorde at vi kjørte i lange strekk uten å få så mye informasjon. På folklore kvelden fikk vi mye informasjon om øyas historie og hvordan urinnvånerne har utviklet seg etter at de hvite kom i 1820 årene. To år før misjonærene kom var det et stort slag mellom to stammer. De som ble drept ble spist, som i kannibalisme, fordi en trodde at den drepte motstanderens mot og styrke skulle overføres til den som spiste vedkommende. Det blir også hevdet fra de lokale at det var de som dro med syv kanoer til New Zealand for å befolke det landet. New Zealand Maouriene er ikke helt enig i dette, men myten og en del navn på New Zealand tyder på at de har rett.

Å bo på Rarotonga er stort sett et valg mellom å bo på dyre hoteller eller leie seg et lite hus. Vi gjorde det siste og synes det var vel vært det. Som sagt så var vi klare for å ta det litt med ro etter USA. Vi hadde sett for oss et hus helt nede på stranden, men vi synes huset vi fikk lå veldig greit og litt tilbaketrukket til. Huset lå sammen med to andre hus som var til utleie. Samtidig så var det huser rundt oss som var bebodd av lokale. På Rarotonga er det kun private som eier jord og ikke staten. Du kan leie en tomt  av en lokal for maksimum 60 år. Bygger du noe på tomten vil det tilfalle de som eier tomten når leietiden er over. En merkelig skikk de har er her er å gravlegge familien sin i hagen. Det synes ihvertfall vi var litt rart. Svigermor i hagen? Huset vi bodde i var av god standard, og bar ikke preg av slitasje. Det hadde alt som trengtes, kanskje minus oppvaskmaskin, og det var greit for oss å lage maten selv noen dager etter at vi stort sett har spist ute i syv uker. Det er restauranter her, men du må som oftest bruke et transportmiddel. Apropos transport, det er et buss system på øya. De går med og mot klokka, ca hver halvtime. Ellers kan du leie scooter eller bil, merk at det kreves at du har et Rarotonga sertifikat, som du kjøper hos politiet. Skal du ha det for scooter må du bevise at du kan kjøre en scooter. Naturen er noe av det som skiller Rarotonga fra andre plasser vi har vært. Det er asurblått hav som går over i himmelen et ste der ute. Rundt øya er det en lagune som gjør at det er trygt å snorkle ganske langt ut. Siden øya er høyere og har mer kupert landskap, er det mer nedbør også. Dette gjør at det er grønt og fint overalt og alt du putter ned i jorda gror. Dette medvirker også til at de lokale ikke trenger å anstrenge seg veldig mye for å få tak i grønnsaker og frukt, det detter omtrent ned i hodet på dem. Men som huseieren vår sa: vi ser ikke på omgivelsene våre som fine. Vi er jo så vant med at det er slik det er og alltid har vært.

Rarotonga er et flott reisemål som har behold noe av enkeltheten og den opprinnelige sjarmen. Dette gjør det til et perfekt reisemål for de som søker fred og ro og ønsker å komme seg bort fra vårt vestlige ståk og mas. Det meste her går på «island time» , det betyr at ting skjer når det skjer.

Rapport fra paradis del 2

Stikkord

, , , , ,

Her skjer det ikke mye. Det mest spennende er at den ene hanen er blitt hås. Det er foreløpig uklart om veterinær er underrettet. Ellers er det å melde at en geit med kje er plassert i vår umiddelbare nærhet, denne gangen heldigvis ikke frittgående.

Det har ikke vært til å unngå at vi gjennom seks uker med mat dyppet i frityrkoker har lagt noen få millimeter til på livvidden. For å bøte på dette har vi leid sykler for å ta oss rundt. Det har vært greit å kunne føle en viss grad av trening i tillegg til at vi har kommet oss dit vi vil. Det tar omtrent en halv time å sykle inn til byen. Å snakke om en by er forresten litt i overkant. Den minner mer om Solakrossen tidlig på søttitallet. Noen få butikker og fire minibanker og en ukulele butikk. Det må vel være verdens eneste butikk som har spesialisert seg på å selge ukuleler. Dagene går stort sett med til å lese bøker å se på solen gå over himmelen. Vi subber ned på stranden når det blir for varmt og kaster oss i havet. Apropos vektøkning og sånn. Vi har sett noen lure blikk fra de lokale, og i dag fant vi ut at i forfedrene til de som bor på øya nå, var kannibaler. Jeg regner med at vi i vår alder neppe kvalifiserer som saftig biff og at de heller går for noen av de unge og velldreide av begge kjønn. Livet er ikke så verst selv om en ikke har noe særlig å ta seg til. Vi har vært to ganger på den lokale baren «the shipwreck hut» og begge ganene har vi truffet på hyggelige new zealandere. Det er stort sett new zealendere og australiere som reiser hit på ferie. Han som driver «The shipwreck hut» er en amerikaner på godt og vondt. Han har bodd både i Alaskeaog på Hawaii. Hyggelig fyr men ingen crooner av klasse 🙂 Baren stenger tidlig, sånn rundt ni på kvelden, og da er det bare å tusle seg hjem i stupmørke, og krysse alle fingre for at en ikke blir kjørt ned av en eller annen fyllekjører.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Paradis

Stikkord

, , , , , , , ,

Kia Orana!

Dette er kloss opp til vår forestilling av paradiset. Her er det en snitt temperatur på 25 året rundt, litt kaldere om natten, men skjelden under 20. Før vi kom hadde temperaturen falt til 16 en natt, og det var full krise. Det var snakk om globaloppvarming og at turistene ville slutte å kommer.

Vi har leid et lite hus og det har hverken oppvarming eller nedkjøling. Huset har dessverre bare et soverom, så vi kan ikke ta imot gjester. Fra huset er det under 50 meter ned tilstranden, som vi stort sett har for oss selv. All tenkisk infrastruktur er på plass, til og med internett, men du må inn til byen for å kjøpe tilgang til routeren som står i huset. Det er mobildekning på øya, men Telenor har valgt å ikke ha en roaming avtale med Telecom Cook Islands. Så dermet har vi nytt de aller første par dagene i tilstanden av total utilgjengelighet og maksimum fred og ro. Det er ikke så stressende når en vet at det er mulig å bli tilgjengelig når en vil. Øyas strømforsyningen på kommer fra dieselagregater, og på grunn av det er de særdeles nøye med å ikke å sløse med strømmen. Alle stikkontaker har en bryter som kutter all tilførsel. Selv om de har en forurensende strømforsyning så er de opptatt av miljø og har kildesortering på søppelet.

Huset

Det aller farligste du kan gjøre her er å bevege deg under en palme. Da kan du nemlig få en kokosnøtt i hodet. Ellers er det ikke andre overhengende farer en mygg og solforbrenning.

Hengende farer

Ville dyr

Det er veldig mange ville dyr her. Foruten katter og hunder er det, høner og griser som tussler rundt og lever det glade liv. Det virker ikke som innbyggerne her har noe forhold til å holde husdyrene sine innesperret. Det er antakelig slik det har vært siden tidenes morgen.

Ville dyr på fisketur

En ekte morgenfugl

Slanger i paradiset.

I alle paradis er det minst en slange. Og det er klart at det er det her også. Ville dyr er allerde nevnt. Hundene er fredelige og godmodige, og jeg har ikke sett at noen av dem har opptrådt truende. Da er det verre med hanene, som har fått det for seg at det er på tide å vekke øya sånn rundt 0330. Da kan du høre gale stafetten rundt hele øya. Siden vi sover med vinduene åpne, og bare myggnetting foran høres det ut som om vi våkner i fugleburet i dyreparken. Noen ganger er fuglene så kloss innpå at du nesten tror at de er inne i huset. Men dette er jo egentlig ikke noe å klage over. Det er jo bare eksotisk. Som de fleste som bor på plasser som vi andre opplever som uberørte og eksotiske, så er de også her ikke så nøye med hvor de slenger fra seg ting. En rusten kontainer her og en bildør der. Det oppleves ikke som forurensing for dem.

Bakluke fra stasjonsvogn, med nummerskilt i frukthagen

Hillary

På en plass som dette, hvor det mest spennende som skjer er å se på mygg spiralen stille brenne opp, så er det klart at når USAs utenriksministeren  kommer på besøk blir det furore. Og i dag fredag kommer altså Hillary Clinton på besøk. Det må være en av de største begivenhetene i øyas historie. Litt rart å velge denne øya for et toppmøte, men den har en passe stor flyplass, og er sikkert et område som er lett å holde styr på for sikkerhetsfolkene. Selv om hønene ikke lar seg styre. Det var faktisk en høne på parkeringsplassen ved flyplassen når vi kom.

USA oppsummert

Stikkord

, , ,

Det lakker å lir på USA oppholdet vårt, og når dere leser dette er vi forhåpentligvis på vei mot vårt neste mål som er Rarotonga. De fleste som har fulgt med på bloggen har fått med seg hvordan vi har opplevd USA. Så her kommer en liten oppsummering på oppholdet.

Menneskene

Standard replikk når de hører at vi har en rar akk-sang. Hvor er dere fra? Norge svarer vi. Å det er sannelig langt borte. (blir noen ganger fulgt opp med, hvor er det?) Men folk som vi har møtt er stort sett veldig hyggelig og imøtekommende. Noen som jobber i service yrker skulle kanskje valgt seg en annen karriere utvikling, men slik er det jo overalt. Vi har vært i mange situasjoner som for oss litt reserverte nordmenn ikke er naturlige. Mennesker kommer opp til deg for å slå av en prat helt uoppfordret. Står du og henger i lobbyen på et hotell og venter på et eller annet så hender det at noen kommer og forteller de utroligste historier fra sitt eget liv. De som vi har besøkt her i USA, som vi jo kjenner litt fra før, har vært helt fantastiske. Og her er det ikke overflatdisk og påtatt hyggelighet som gjelder. De vil gjøre alt for at du skal ha det fint og når du er hos dem. Og du føler deg nesten som den bortkomne sønn og datter. Det er utrolig hyggelig og veldig kjekt å bli mottatt på en slik måte.

Bilkjøring

Behørig beskrevet i mange tidligere bloggposter. Men må bare få tilføye at amerikanerne er veldig siviliserte i sin bilkjøring. Veldig sjelden opplevde vi tuting eller hytting med nevene. Bare en gang fikk vi fingen, og det var høyst berrettiget etter noe som involverte en hasardiøs usving. Holder du fartsgrensen og opptrer sivilisert går det veldig greit å kjøre. Viser du tegn til å skifte felt, slipper de deg alltid inn. Så bilkjøring i bilens land er noe ganske nær en sann glede. Bilene vi kjørte var hva vi vil kalle små SUVer. En Jeep og en Chevy. Gode å kjøre og oversiktlige. Vi hadde opprinnelig bestilt en Chrysler 300, etter anbefalinger fra min gode venn Summer, men det hadde de selvfølgelig ikke tilgjengelig, og vi ble tilbudt en Ford Crown Victoria. Så da ble det Jeep i stedet.

Fly

Vi har flydd innenlands på flere strekk i USA. Det har ikke vært bare positivt. Ikke en eneste gang har flyet gått på tiden. Vi er nok mye mer punktlige i Europa. Det er også gebyr for å sjekke inn bagasje på de fleste flyvninger. Noe som medfører at folk drar med seg kofferter og bager inn i kabinen, så blir det full stopp i midtgangen fordi de ikke får dem inn i hattehyllene. Banning og steiking fra folk som vil forbi, og flyvertinner som må gå mellom for å megle. Beste flyplass: Las Vegas. Beste flyselskap: Virgin America.

Hoteller

Vi har bodd på de mest utrolige hoteller, fra det ganske så fine til noe som må karakteriseres som motell. Standarden langs veien er høyst forskjellig, og det som kalles frokost er ofte en vits på engangs servise. Men noen ganger har vi truffet veldig godt og fått fine rom med god service uten å måtte betale skjorta. Vi har brukt hotels.com de fleste gangene vi har bestilt rom. Dermed har vi fått hvert niende opphold nesten gratis. Det er alltid kapasitet uansett hvor og når du kommer til et sted i USA. Vi har aldri opplevd at vi har blitt avvist noe sted fordi det har vært fullt. Det har heller vært snakk om prisforhandlinger.

Trådløst internett

Burde kanskje stått under hoteller, men det finnes overalt. McDonalds og Starbucks har gratis åpne nett. På hotellene har de alltid hatt gratis Wifi i prisen. De dyreste hotellene er faktisk de som har vært dårligst på å gi aksess. Det finurlige er at det er like mange måter å ordne sikkerhet/fravær av sikkerhet på som det er plasser vi har vært. Selv innenfor samme kjede har de forskjellige pålogging metodikk.

Været

Vi har hatt sommervær hele turen. Og temperaturen har steget godt over 40 grader enkelte steder. Så da vi kom fra Las Vegas i 45 til San Francisco med 17 grader så var det litt av et sjokk. Men det var bare i San Francisco dette var en utfordring. Kjører du litt ut av byen er det sol og sommer og godt og varmt igjen. Det er rapportert om en ekstra varm sommer her, og det har vi også fått føle. Vi har søkt ly innendørs når det har vært som mest kvelende varmt. Men her er jo også amerikanerne rare, de kjører airconditionen ned til 17 til 18 grader, og det føles skikkelig kaldt når du kommer inn og går ned ti grader.

Vi likte oss godt i USA!

Gode selvopplevde sitat

Overhørt i kø: Dette med metric systemet er bare noe disse europeerne har funnet på for å drive med den hersens imperialismen sin. Nei vi holder oss til fot og tommer!

I Liqour store: Når stenger du? Tja si det. Når det blir rolig. Sånn rundt 22ish. Men er det mye folk så holder vi åpent.

Hjemme hos noen vi kjenner: Bacon lukter så godt at noen burde lage parfyme med bacon lukt :-))

På restaurant: Vi vil gjerne ha hjemmelagt limonade. Det har vi nemlig ikke ikke i Europa. Hva? Har dere ikke sitroner i Europa?

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

California kysten og LA

Stikkord

, , , , , , ,

Siste innspurt på vår USA ferd har gått nedover kysten på Highway 1 mot Los Angeles. Vi hadde som mål å kjøre innom Hearst Castle. Etter en noe utvidet lunsj i Monterey var dagen litt på hell når vi kom frem til Hearst. Selvfølgelig var siste omvisning slutt for 20 minutt siden. Vi var stilt overfor valget om å kjøre videre mot sør eller finne en plass å overnatte, for så å stikke opp til Hearst slottet dagen etter. Vi valgte det siste, og synes i etterpåklokskapens lys at det var smart. For det var litt av en opplevelse både av ingeniørkunst og stormannsgalskap. Et prosjekt som måtte ha fortonet seg som en umulighet da det ble satt i gang for nesten hundre år siden. Jeg må ærlig innrømme at interiøret vitnet om mer penger en smak. Og at det var halve Europas kunstskatter samlet på en plass i USA. I følge guiden var William Hearst en samler av alt, og med det mente han absolutt alt. Han hadde også gjester jevnt og trutt på eiendommen, og likte å underholde dem med sitt eget private zoo, inklusiv giraffer og isbjørner. Selv uten TV og internett var det ikke mye tid til å kjede seg. Egen kinosal, to svømmebasseng og tennisbane. Det som imponerte oss mest var hvor flott dette slottet lå til i naturen og utsikten var helt fantastisk.

Hearst Castle

Et av flere basseng på Hearst Castle

Utsikt fra Hearst Castle

Solvang

Noen dansker slo seg ned like før du kommer til Santa Barbara. Vi hadde hørt om denne plassen og svingte innom for å ta den i nærmere øyesyn. Ganske artig når en hel by er dedikert til vår skandinaviske arv. Men er dette egentlig ekte? Veldig koselig var det ihvertfall. Dette er plassen for fred og ro. Nesten som en landsby i Ringenes Herre.

Et av flere «vinhus» i Solvang

Solvang

 

Los Angeles

Los Angeles er stor. Det er mye trafikk. Det er mye ståhei. For det første så var vi usedvanlig heldige med hotellet vi valgte ut her. Det er Hilton ved flyplassen. Siden vi har booket mange hotell gjennom hotels.com hadde vi opparbeidet oss et par gratis overnattinger som vi benyttet oss av. I tillegg så spurte jeg om det var mulig å få en gratis oppgradering, og det var det. Dermed havnet vi på en junior suite med egen sofa gruppe og stort bad. Parkering var det i kjelleren, og hotellet er plassert i nærheten av leiebilinnleveringen. Dette hotellet anbefales på det sterkeste hvis du skal til LA. I Los Angeles så må du jo ha bil uansett, så da gjør det ingenting at det ligger ved flyplassen. Veldig praktisk når du skal reise ihvertfall. Vi var å så på Hollywood skiltet, og walk of fame, vi kjørte gjennom Beverly Hills, og vi brukte noen timer i Universal Studios. Alt som en ekte turist bør og skal gjøre, men vi føler en nå en metthet på inntrykk. Vi har de siste ukene sett og opplevd så mye at det er litt tungt å fordøye. Hvor blasert det en måtte høres ut for alle som sitter hjemme å leser dette.

 

Hollywood sign

Desperate Housewifes

Rod sin stjerne

Mann mot and, og parkometer smell

Stikkord

, , , , , , , , ,

Ender å sånn.

Vi har gått på en smell begge to. Mitt reisefølge stiftet bekjentskap med et av San Franciscos parkometre. Hvorfor har de plassert dem så langt inn på fortauet? Vel ingen skade skjedd en litt tapt stolthet over å være uoppmerksom i feil øyeblikk. Det som var verre var at jeg i nærkamp med en and, riktig nok en crispy en, knakk en jeksel. Jeg kunne jo ikke vite at den helsikes anda var ute etter revansj over menneskeheten. Der den lå dandert på et fat i en Kina restaurant. Ikke den helt store følelsen når du kjenner det knaser og lurer på om det var en ekstra sprø and eller om det var noe annet, og ja det var noe annet. Hva gjør en så når en skal sjekke ut av hotellet neste morgen og det er lørdag dagen etter og halvveis fri på mandag? Lar være å spise? Lar ihvertfall vær å drikke kalde eller varme drikker. Tygge på andre siden er jo et godt råd, men ikke lett å gjennomføre.  Jeg kom meg gjennom helgen og ringte til tannlegen i Napa Valley på mandag, og lurte aller nådigst på om de hadde noe emergensy timer å ta av. Den første jeg ringte ble jeg bryskt avvist av. Den neste som annonserte på internett med Tannlege-spa ( hva nå det måtte være? en rotfylling og pedikyr??) Hadde time på tirsdag morgen, ingen problem med det. Tirsdag morgen var vi der før tiden. Tre detaljerte formularer måtte fylles ut. Jeg fraskrev meg all rett til å saksøke dem for skader jeg eventuelt ville bli påført og evt manglende fertilitet på bakgrunn av behandlingen jeg skulle få. Så var det å hoppe opp i stolen, først en liten titt i munnen min av assistenten som jeg trodde var tannlegen, så var det røntgen, jeg reiste meg for jeg trodde dette fungerte som hjemme, men neida bli sittende i stolen var den klare beskjeden. Så kom tannlegen, en godt voksen kar med grått skjegg. Oj oj, sa han, og jeg tenkte på om kredittkortet hadde høy nok kredittlimit. Han kunne ikke gjøre noe annet en å avgrense skadene og legge en midlertidig fylling. Det var jeg jo forberedt på, jeg hadde ikke forventet at han skulle fabrikkere en krone i løpet av dagen. Så var det frem med bedøvelse, jeg forsøkte meg med noen protester siden jeg sjelden bruker bedøvelse hjemme, men det øret ville han ikke høre på. Så var det først bedøvelse for at jeg ikke skulle kjenne stikkene fra sprøyten, så var det å sprøyte inn så mye bedøvelse at jeg i mange timer etterpå følte jeg så ut som halvbroren til Ringeren av Notre Dame. Tannlegen var kjapp og ryddig og ga gode forklaringer på hva han arbeidet med. Noe som var uvant var at de satte inn en kjegleformet gummikloss som jeg skulle bite i på motsatt side slik at jeg slapp å holde kjeften åpen av egen maskin. Så kom det store betalingsskissmaet, men det var faktisk omtrent samme pris som hjemme. Jeg gikk ut av tannlegekontoret glad og fornøyd med et ansikt som føltes som det hang som en bulldog på høyre siden. Jeg tror han brukte like mye bedøvelse på meg som en vanlig norsk tannlege bruker iløpet av et helt år.

Santa Cruz

Som den halve bulldog kjørte vi avgårde sørover. Vi kjørte på østsiden av bukta som kalles San Francisco Bay. Vi hadde bestemt oss for å kjøre i retning av San Jose og området der. Vi kom frem til San Jose rundt lunsjtider. Tannlegetimer er fine til få folk utav senga. Vi parkerte bilen og tok en rusle tur rundt i byen. Det var en fin by, og vi hadde en god og billig lunsj på en fortauskafé. Vi ruslet litt videre og kom forbi det som så ut til å være hovedkvarteret til Adobe. Men det var ikke helt dette vi var på jakt etter, vi følte begge behov for å se sjøen. Så både Santa Cruz og Monterey ble brakt på banen. Olga ble foret med informasjon om Santa Cruz og vi dro dit. Den umiddelbare reaksjonen når vi kom til sentrum av Santa Cruz var negativ, dette så ut som en avdanka hippie surfe by (sorry Thomas). Så bestemte vi oss for å kikke på stranda. Vi kjørte forbi et av disse strand hotellene, der hadde det vært fint å bo tenkte vi med hav-utsikt og alt. Tilfeldigvis hadde vi flaks, og fikk det siste rommet som var ledig med utsikt mot sjøen.

Santa Cruz beach

Det ingen sa noe om var at det var noen sjøløver som hadde et sabla haraball hele nettene. Det er utrolig hva en venner seg til.

Santa Cruz

Hotellet som i utgangspunktet så ut som et amerikansk motell i feil ende av skalaen, viste seg å være nyoppussa og veldig innbydende  De var gode på service og vi hadde det veldig greit der. Santa Cruz påstås å ha det største strand tivoliet i USA. Ikke vet jeg, og heldigvis så lå det på en slik avstand at det ikke plaget oss. I det hele tatt så var det en veldig behagelig plass å være. Det eneste som var litt irriterende var at skodda lå tjukk til langt ut på dagen. Og det var bare en kort tid på ettermiddagen den var fraværende. Men vi fikk en liten følelse av syden og det var fint å sitte på terrassen å kikke på sjøen og båtene, og selvfølgelig høre på sjøløvene. Men hotellet Beach street inn and Suitesanbefales på det sterkeste, det eneste som var å trekke der var en rotten internett forbindelse. Ellers har det alle muligheter for et særdeles avslappende og behagelig opphold.

Beach street inn and suites

Highway 1

Akkurat nå sitter vi på et motell i San Simeon. Vi hadde tenkt oss for å se på Hearst castle, men som vanlig var vi litt for sene. Så nå sitter vi her å lader opp til i morgen tidlig for å stå å skrape på dørene der oppe klokka 0900. Motellet her er av billig amerikansk langsveien standard. Vi stoppet og hadde lunsj i Monterey, litt vel turistinfisert etter min smak, men en levende og grei liten by med muligheter for å dra på hvalsafari.

On the road

Cannery Row

Fishermans wharf i Monterey

Etter lunsj kjørte vi bort til Cannery Row, og selv om den også er veldig turistifisert så kunne jeg se for meg karakterene til Steinbeck vade rundt etter all slag sjødyr. Gode Steinbeck sitater fra Cannery Row:

«If a man ordered a beer milkshake he’d better do it in a town where he wasn’t known.”
og
“Doc tips his hat to dogs as he drives by and the dogs look up and smile at him.”
og
“Hazel grew up – did four years in grammar school, four years in reform school, and didn’t learn a thing in either place. Reform schools are supposed to teach viciousness and criminality but Hazel didn’t pay enough attention.”

Highway 1, eller Ford Mustangway, siden halvparten av dem som kjørte her kjørte med Mustang kabriolet, var spektakulær, men ikke mer en å kjøre langs Sognefjorden eller i norsk natur. Det kan selvfølgelig ha noe med saken å gjøre at det var veldig tåkete i dag. En ting er i ihvertfall sikkert: De som kjørte foran meg hadde en overdreven tro på at bremser holder evig. Sjelden har jeg sett mer bremsing i oppoverbakker eller ved den minste sving.

Tåke igjen

Fint landskap

Tåken kommer sigene ned fra Hearst slottet

Alvor

I går kveld ble vi stoppet av en tigger som lurte på hvor vi var ifra. Når han hørte vi var fra Norge, viste det seg at han hadde spilt piano på Garman i 2006. (hvem ville dikte opp en karriere som pianist på Garman?). Han hadde giftet seg med ei norsk, men som han sa; de trenger ikke pianister i dette landet. Han var direkte oppbrakt og kunne ikke forstå det norske rettsystemet med tanke på Breivik. Var det virkelig slik at om han blir kjent tilregnelig kun kan få maks 21 år? Etter hans oppfatning burde han klynges opp i nærmeste stolpe. Og denne reaksjonen møter vi fra flere hold her i USA. Nå har de en annen rettshistorie enn oss, men de synes vi er i overkant humane. Det blir en litt rar dag imorgen når det kommer en avgjørelse på hvilken vending denne saken tar. Samtidig er den ganske fjern for meg nå, selv om jeg sto midt oppi ettervirkningene.