Ho Chi Minh

06 tirsdag nov 2012

Posted by in Den store reisen, Vietnam

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, ,

Ho Chi Minh, Sai Gong, Saigon, hva heter egentlig denne byen? Selv om byens offesielle navn er Ho Chi Minh City, så bruker veldig mange fremdeles Saigon. Når vi så spør hva som er det rette navnet får vi forskjellige svar hver gang. Noen hevder at det heter Saigon i sentrum, det som var den opprinnelige delen av byen. Og noen sier at dette bare er noe kommunistene i nord har funnet på. Og atter andre sier at Saigon er da mye lettere å si, så derfor fortsetter vi med å kalle byen for det. Mange nyere hoteller har Saigon i navnet sitt så her er det ikke lett å bli klok på hva som er rett. Men uansett flyplassen heter Ho Chi Minh airport, og det er viktig å få med seg om du skal dit.

Hvordan er så Saigon. Det er ingen tvil om at vi har stor kjøpekraft her. Vi fant et hotell på Hotels.com som ikke kostet allhverden og som viste seg å holde en særdeles høy standard. Dette er vel det nærmeste vi kommer kongelig behandling noeng gang. Men begge så synes vi at det er litt ubehaglig å ha så mye oppmerksomhet på seg hele tiden. Bæring av kofferter og sekker, frem med stoler og servietter blir lagt i fanget på deg. Og en utrolig bukking og skraping bare du ser på dem. Det blir litt sånn herskap og tjenere, og det synes vi ikke noe særlig om. Hotellet har en stor stab med ansatte. Og har også egne ansatte for «fingermerke» fjerning. De går rundt å pusser på alle blanke flater med pussefillene sine. Inngangen til hotellet er grandios og flott, med to dørvakter som lukker opp døren når du kommer eller går. Men går du ut sideinngangen på baksiden, så skal du ikke gå langt før du finner noe som vi kanskje ville definert som slum i Norge. Åpen kloakk og noen som går igjennom og sorterer søppelet fra hotellet. Grunnen til at de står der dag ut og dag inn fikk vi ikke helt klarlagt, om det var på eget initiativ eller på oppdrag for hotellet eller renovasjons selskapet. Tror nok helst det var for å se om det var noe de kunne gjøre seg nytte av. Ingen god lukt å stå i hele dagen ihvertfall. Det er ikke så lite eksotisk å gå i disse bakgatene. Enkelte steder er det et «gatekjøkken» i form av at noen står å lager mat som de tilbyr forbipasserende. De har også alltid et par plaststoler som du kan sette deg ned på. Disse er i barnestørrelse og bordet er ofte en slik krakk som alle barneforeldre i Norge har for at barna skal rekke opp til vasken på badet. Det første som slår deg når du kommer frem til ei av de mer traffikerte hovedgatene er at det ihvertfall ikke  er noe forbud mot å bruke hornet på bilen eller på mopede. Og apropos mopeder, for ti til femten år siden var det trøsykler som dominerte trafikkbilde i Saigon. Det var faktisk slik at det var noe som ga byen særpreg, og nå er dette altså byttet med mopeder. Og de har en leveregel, det du ikke kan få med deg på en moped er ikke vært å flytte på. Jeg fikk også et klart inntrykk av at tar du hornet og tute mulighetene fra den jevne trafikant så tar du også fra dem meningen med livet.

Vi var på to turer i Saigon, eller Ho Chi Minh eller hva du vil. Den første var delt i to først opp til Chu Chi tunnelene. Fascinerende å se hvordan Viet Cong geriljaen klarte å bygge et forsvars nett under bakken som var nesten umulig for amerikanerne å finne ut av. Samtidig måtte det ha vært forferdelig for de amerikanske soldatene å bevege seg i området. Uten å vite hvor det var feller og observasjonsposter for Viet Cong. Vi var nede i en av tunnelene som var utvidet til 130 cm høyde til ære for turister. Det var i snaueste laget for meg, og jeg endte opp med skrubbsår på albuene. Merkelig nok så var det ingen som smilte når jeg spøkte med at det var krigsskader. Tilbake i Saigon var vi på krigsmuseet. Som viste veldig tydelig hvor aldeles meningsløst det er med krig. Museet er stort sett en utstilling av bilder, og noen av bildene er ganske groteske, med bilder av barn som er født med store deformasjoner som følge av bruk av bla Napalm. Utenfor har de stilt opp en rekke panservogner og tanks. Dette er nært oss i tid, men samtidig virker det som det er ganske fjernt for vietnameserne. Så gikk turen til gjennforeningspallasset som det heter i dag. Dette var statsoverhodets palass inntil kommunistene tok det på slutten av krigen. Det er nå bevart som det var i 1975 og er gjort om til museum. Det var herfra krigen mot nord ble ledet. Spennende å se hvilken luksus det var og hvor godt dette har holdt seg gjennom tiden. Det som setter en inn i tidsperspektivet er det totale fraværet av pcer. Bygget er forholdsvis nytt og står der hvor Norodom Palace sto. (forholdsvis nytt er jo et definisjons spørsmål, men når det er på alder med undertegnede, så kan det jo ikke være gammelt). Store saler og mye gull og glitter var det ihvertfall. Det var en sal for mottakelse av utenlandske og diplomatiske forbindelser, også var det en sal, betydelig mer beskjeden i utførelsen, til mottakelser av nasjonale og lokale krefter. Siste stopp på vår tur rundt i Ho Chi Minh var en fabrikk som laget bilder og håndlagde souvenirer. Dette var det vi i Norge ville kalle en vernet bedrift. Det var stort sett handikappede som jobbet der. 

Dagen etter gikk turen opp i Mekong deltaet for å se på the floating markets. Etter en to timers kjøretur i buss. Ble vi satt over i en båt som tok oss ut i Mekong, og nedover mot markedet. Selve markedet var ikke så stort siden dette var en søndag. Men det var allikevel veldig spennende å se hvordan de hadde organisert ferske råvarer og båter som kom og gikk. Så ble vi tatt med til en familie som drev med hjemme industri  Bla lagde de karameller av kokos, og ris-papir til å lage vår ruller av. Jeg vil vel ikke kalle husene deres for skur, men det var enkle forhold med jordgulv og høner i gående løst over alt. Hele familien var i arbeid. Tre generasjoner fra de yngste til de eldste, men jeg tror at det ofte var de eldste som hadde i oppgave å passe på de yngste.

Veldig mange gamle franske biler som er i forbausende god stand.
Et slikt skrin hadde min bestefar også. Kan det ha vært fra Vietnam?
Har du en moped så har du en moped.
Det flytende marked
Ganske smalt, og ikke noe for mine skuldre.
…eller hofter
Nokså barbarisk felle
Kinesisk tempel i China town
Suppe
Utsikt mot bakgården
Reklame

Singapore første del

28 søndag okt 2012

Posted by in Uncategorized

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , , , , , ,

Reisen videre til neste destinasjon som er Singapore kunne ikke begynt bedre. Vi var booket inn på en av Singapore Airlines sine Airbus A380. Mange har misunt oss det å få lov å reise med verdens største passasjer fly. I dette flyet er det to hele etasjer, ikke som i de gamle 747, som bare hadde noen få seter i «andre» etasje. Vi fikk oppgradert til upperlevel med ekstra beinplass. Det gjorde jo turen enda mer attraktiv. Singapore Airlines er et bra flyselskap. Det hadde vi hørt fra før, men det er greit å gjøre sine egne erfaringer. De har til og med god flymat. Men det som slår andre selskaper er servicen. Det er ikke måte på hvor imøtekommende og greie de er, og det er gjennomført for alle som jobber i kabinen. Selv ikke da en guttegjeng drakk flyet tomt for øl, var det noen sure miner. Snarere vitsing og smil selv om de etterhvert begynte å bli litt høylydte. Ankomst i Singapore gikk greit og uten særlige utfordringer. Siden vi skal bruke Singapore som hub for våre eskapader i østen, kommer vi tilbake hit hele tre ganger.

Hvordan er så Singapore? Jeg må innrømme at jeg sleit med å finne sjarmen til denne byen. Umiddelbart så fremstår den som verdens største antiseptiske handlesenter under total ombygning. Det bygges over hele byen. Overalt er det kraner og stillas. Der det ikke bygges nytt gjøres det oppusning og vedlikehold. Så om du er i stillasbransjen tjener du nok gode penger her. Vi var veldig fornøyde med hotellet som ligger veldig sentralt i byen, like i nærheten av Orchard Road som er seks kilometer med reindyrka handel. Vi var advart mot å få rom på en lav etasje, men vi fikke et rom ut mot bakhagen og bassenget. Hoteller er dyrt i Singapore, men vi fikk en god deal på dette hotellet og synes det var vært prisen. Når det gjelder shopping, så er vi i den heldige situasjon at vi reiste ut med rett under 23 kilo eller 50 lbs, som er grenser for hva du kan ha i en koffert. Derfor har det ikke vært noen grunn til å gå å se på muligheten for å kjøpe hverken det ene eller det andre. Men noe handel har det jo blitt spesielt ifm kaldt vær på New Zealand. Heldigvis fikk vi besøk i Australia slik at vi kunne frigjøre oss for noe klær og sko som ikke var i bruk. Nå ligger vi et par kilo under den magiske grensen og det kunne jo være at det ble mulig å gjøre noen kupp i Singapore. Særlig begynner noen av tsjortene å anta helt andre farger en det de hadde i utgangspunktet. Men det skuffende er at prisene i Singapore er veldig opp mot norske. Særlig er det dyrt med elektronikk. Jeg har et par referanse produkter som jeg pleier å sjekke bla Samsung Galaxy Note ll, Iphone 5 og et litt avansert Sony kamera. Samsung telefonen er faktisk et par hundrelapper dyrere her i Singapore en hjemme. Iphone et par hundrelapper billigere og Sony kameraet samme pris. Du kan riktignok trekke fra seks prosent ved utførsel. Men du går glipp av norsk garanti og du skal fortolle varer over seks tusen inn i Norge. Men briller var billige, så der gikk jeg på en smell. Utrolig bra service hos optikeren, og brillene skal være klar den syvende når vi er tilbake.

Chinatown i Singapore var den plassen som hvor vi fant sjarmen byen har å by på. Det sies at Singapore er besatt av mat og spising, og det kan nok stemme. I Chinatown var vi på jakt etter Peking Duck, men på grunn av særlig mildt vær ble vi i stedet offer for en særlig god markedsføring av iskald Tiger øl. Det viste seg at vi hadde satt oss på en plass som var spesialist på sjømat. Dermed var veien kort til Singapore Chilli crab. Utrolig godt og utrolig grapsete. Chinatown og Little India er områder av Singapore som en bør utforske nærmere. Veldig triveligt og spennende å rusle rundt i disse områdene.

I Singapore er de klar for jul, og julepynten i gatene er oppe. Det er også enkelte juleutstillinger i butikkene. Vi er ihvertfall ikke i julestemning, men hører jo hjemmefra at det er begynt å bli vinterlig i Norge. Singapore har et godt utvalg av varer jeg vil karakterisere som juggel og skrot. Men det er tydelig at dette selger, for det finnes over alt.

Jeg har som kjent en hang til å oppsøke tannleger i tide og utide. Så også i Singapore. Her var det bare å troppe opp i et av handlesenterne vente i ti minutt. Så var det rett i stolen. Ny fylling til halvparten av prisen i USA. Tannlegen var irsk så det var faktisk ikke noen kommunikasjons problemer. Men holdningen til tannlegeassistenten var veldig ovenfra og ned. Tror nok at noen jeg kjenner hjemme hadde fått alle piggene ut hadde de hørt hvordan han behandlet henne.

Vel folkens dette var første møte med Singapore. Vi får se om byen vokser ved neste besøk. Det er jo mulig jeg er inne i et litt «grumpy» hjørne. Siden noen ymtet om det på forrige post om æøå.

Chilli krabbe
Chinatown
Bakhage med basseng
Juggel
Skyline
Skyline

Forby ÆØÅ?

25 torsdag okt 2012

Posted by in Den store reisen

≈ 2 kommentarer

Stikkord

, , , ,

Burde de norske bokstavene æ ø å forbys? Er det slik at det ikke finnes rom for særnorske karakterer som disse. I dataverden er det ikke særlig lurt å bruke æøå i filnavn når du lagrer dokumenter. Dette kan få katatrofale følger når du etter en tid skal prøve å åpne dokumentene igjen. Rektignok har dette blitt noe bedre i den senere tid. Også på web har det vært problemer med å vise æøå. I HTML får disse bokstavene de rareste utforminger. Og skal du ha en epostadresse så vil det ikke være tillatt å bruke æøå. Det finnes omskrinings regler for dette, men det virker ikke som dette er konsekvent brukt av alle. feks velger noen å skrive æ som e, ø som o, å som a. Men det korrekte skal være æ som ae, ø som oe, å som aa. For de som et par sekund trodde at jeg nå er i ferd med å bli samfunns kritisk tiltross for at jeg har reist for å komme bort fra det å mene noe i alle saker, så tar dere feil. Dette har nemlig sin naturlige relevans i at jeg som kjent har en å i navnet mitt, og det har også mitt kjære reisefølge. Det er nesten komplett umulig for engelsktalende å utale Ståle selv om jeg sier til dem at de jo har å-lyden i språket sitt gjennom sammenstillingen av au, som feks i Paul. Jeg opplever de mest kunstferdige måtene å utale navnet mitt på, Stule, Saaaale, Staile, Stoole, Staadle. Det enkle er ofte det best så jeg sier at heller får kalle meg John, siden det nesten er som Johan. Men hvorfor er jeg så opptatt av dette. Jo fordi flyselskapene rundt om i verden har bestemt at det er det som står i passet som er det samme som skal stå på flybilletten. I mitt pass så står det Ståle, altså var det det jeg trodde skulle stå på bestillingen av biletten, men det viser seg at når passet blir maskinelt lest så står det Staale. Det betyr at de som sjekker oss inn på flyet må taste til fingrene går i kryss for å rette opp dette hver gang vi skal sjekke inn på et fly. Det gjør jo forsåvidt ikke meg noe, men det virker som de plages av dette og blir irriterte over å måtte gjøre disse ekstra fintene. Så da vi var god og vel halvveis i turen, sendte jeg en epost til Star Allianse for å høre om det var mulig å bare gjøre en bitteliten endring legge til en a i begge navnene. Men det skulle vise seg å være ganske vanskelig. Du kan alså endre alt mulig rart på turen, feks legge inne omvei om Alta, men du kan ikke endre på navnene fordi turen har begynt. På meg så virker jo det litt stivbeint. Men slik er det for det har Star Allianse bestemt! Så da spørs det om vi har tapt kampen om våre særnorske tegn, og at foreldre som får barn nå vil la være å gi dem navn med disse bokstavene i seg.

Australia oppsummert

24 onsdag okt 2012

Posted by in Australia

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , , , ,

Australia er et fint land. Alt virker og det er en dynamikk og opplevelse av at her skjer det ting. Men det er en ting de ikke har fått til, og det er internett tilgang, ihvertfall sett fra et turist synspunkt. Det har vært mange rare spørsmål ved inn-sjekk på hoteller. Mitt spørsmål er alltid har dere trådløst internett på rommet? (det er nemlig ikke alltid at de har det til tross for at vi har satt det som et kriterium ved bestilling) Mitt spørsmål har generert mange rare svar. «Nei vi har ikke trådløst, men du kan få låne en lang kabel» «Ja vi har trådløst, men bare i deler av rommet ditt» Det er trådløst i resepsjonen» «Vi har trådløst internett i alle partall etasjer» den verste er vel når de har internett med tråd, og det er tregere en et antikvarisk modem fra før 1986. Ekstra sjarmerende blir det når de som jobber på hotellet ikke har forstått sitt eget opplegg, og tar betalt i hytt og vær. Det er jo greit når det kommer oss tilgode, men ikke fullt så greit når de tar for mye betalt. Når en er på reise så lenge som vi har vært er det mye som gjøres på internett, ikke bare å holde kontakten med dere der hjemme, men også bestilling av billetter, og inn-sjekk på fly, bank osv. Den enkleste løsningen i Sydney var å ta havne fergene som hadde gratis trådløst internett ombord. Det koster jo selvfølgelig å ta disse så det blir ikke gratis. Og du har ganske begrenset med tid, siden strekkene er korte.

Som nevnt så har Australia vært en fin opplevelse. Prisnivået er ganske høyt, ja nærmest på europeisk nivå. Særlig overnatting holder et høyt prisnivå. Australia har nok hatt et lillebror stempel under engelsk styre. Men er nå på full fart oppover. Det er lite tegn til noen global finanskrise. Australia er en stor råvare eksporter, med særlig fokus på markeder i østen. Selv om ikke Australia når opp til New Zealand når det gjelder vennlighet og servicenivå, så er det fint å være turist her. Det er bemerkelsesverdig hvor godt integrasjonen går. Og det i et land hvor en har hatt som uttalt politikk å holde landet hvit. Det virker ikke som de forskjellige nasjonalitetene «klikker» seg sammen. Det er mye større innslag av asiater som jobber i alle typer yrker en noen annen plass vi har vært.

Convicts, Australia var i tidlige tider en straffekoloni for dømte kriminelle i fra England. Det var de dømte som først befolket Sydney og som gjennom straffearbeid gjorde landet beboelig for europeere. I Melbourne så mener de at det ikke er noe innslag straffanger siden denne byen ble til under gullrushet, men de har nok ikke helt rett i dette, siden frigjorte fanger kom hit, og siden mesteparten av arbeidskraften var fanger. Hele landet er altså stort sett befolket av kriminelle. Det har derfor vært en riskosport å drive med slektsgransking i Australia. De fleste fant en banditt i slekten før eller senere. Men dette har endret seg i de siste årene, og det er nå blitt akseptert og kanskje faktisk aktverdig å ha en dømt i slekten. Særlig med tanke på at den kunne få syv års straffearbeid i Australia bare for å ha stjålet et brød.

Vi er nå ferdige med den «vestlige» delen av turen vår, og setter nesen mot østen. Singapore er neste stopp.

Sydney

24 onsdag okt 2012

Posted by in Australia, Sydney

≈ Legg igjen en kommentar

Av erfaring så vet vi nå at det er noen viktige faktorer som spiller inn på hvordan vi opplever et opphold. Det er været, innkvarteringen og reisefølge. Nå er jo reisefølget stort sett det samme hele veien. Men her i Australia fikk vi besøk fra Norge i både Melbourne og Sydney. Og det er kjekt å få innspill og en diskusjonspartner som vi kan dele opplevelser og erfaringer med.

Det var flere som vi ha møtt som har sagt at Sydney ikke er noen plass å være. Og hvis du er der trenger du ikke mer en fem dager for å få sett alt som er å se. Vi synes byen var spennende og kjekk å være i. Det kan henge sammen med at vi leide en leilighet på andre siden av havnen, slik at vi hadde utsikt mot Harbour bridge og operaen. Ganske stilig å kunne våkne til den utsikten. For å komme oss til sentrum var det flere alternativer, enten tog, buss eller ferge. Siden fergestøet lå rett nedenfor hotellet var det naturlig å velge dette. Det var bare å knytte skoene og springe når du så fergen komme. Maks ti minutt så var du enten på Circular key eller Darling Harobour.

Jeg har fått flere tilbakemeldinger på at det virker som i stort sett oppholder oss på vingårder. Og Sydney er ikke noe unntak i så henseende. Vi reiste til Hunter valley, som ligger i et stykke inn i landet for Sydney. Hvor vi besøkte to vingårder: Mount Plesant og Lindemann ( som også er å få i Norge) Vi synes at opplegget i Melbourne var bedre, og gruppen vi reiste med var også litt mer sammensatt. Over halvparten av de som var med på denne turen var fra ikke vestlige land. Det er interessant å se at disse områdene nå står for stadig sterkere kjøpekraft og at de har interesse for vin. Selv om en av de kvinnelige deltakerne fra Singapore ikke likte vin. Hva er da vitsen med å reise på vin smaking?

På tirsdag var vi på hvalsafari. Selv om vi var påmeldt den tidlige avgangen så fikk vi allikevel være med på den som gikk om ettermiddagen. Det er alltid greit å sjekke billettene, men kanskje litt mer en et kvarter før turen begynner. Vi kom faktisk ganske nær innpå hvalene, og det var stiligt å se dem slå med halen og blåse ut steam. Hvalene , som er knølhval, går helt inn havnebassenget i Sydney. Og vi trengte ikke dra langt for å se dem. Jeg er som kjent plaget av sjøsyke, og blir fort dårlig bare ved synet av et vaskevannsfat med vann. Men heldigvis hadde vi kjøpt noen reisesyketabeletter i USA. Det står motionsickness på dem, eller var det emotionsickness? Uansett de virket og det var bra siden det var høye dønninger når vi kom ut i åpent hav.

På fredag dro vi til Blue Mountain. Denne turen startet litt dårlig, siden bussen vi skulle ha hadde låst seg i første gir. Men vi kom oss av gårde i ny buss, og første stopp var en wildlife resort som heter Featherdale Wildlife park. Hyggelig der, men kanskje på grensen til vel mye folk. Uansett litt artig å se alle de dyrene som vi ikke har i Europa, pluss tamme måker. Så bar det videre til Blue Mountain, det påstås at det er blått der fordi Eucaluptus trærne avgir en blålig tåke, men jeg er ikke så sikker på det. Det er jo blåner i Norge også når en ser innover fjellheimen. Dette området er nærmest ufremkommelig uten for allfarvei. Det er bekledd med trær og buskas på en sånn måte at de som skal ta seg en tur i skogen, i ihvertfall må utstyre seg med machete kniv om ikke også med motorsag. De første europeerne som prøvde seg rapporterte tilbake til England at det var umulig å gjøre seg nytte av dette landet. Men de fant kull oppe i Bluemountain, og da var det gjort. Det går en svevebane, en taubane og følge eget utsagn  verdens bratteste jernbane, som forøvrig er en etterlevning fra gruvedriften.

Resten av tiden i Sydney ble brukt på noen av byens museer. Det mest interessante var the Barracks in Hyde Park. Her fikk en virkelig innsikt i straffangens daglig liv og levekår. Det var minimum 7 års tvangsarbeid for små forseelser i England på den tiden. Mange kom for å ha stjålet et brød eller en kam. Foreldreløse og barnehjemsbarn ble også sendt avgårde til Australia, og havnet på the Barracks før de fikk seg jobb eller lære. Det blir nesten som Englands Lindøy.

The Rocks er den bydelen som har mest historie og sjarm i hele Sydney. Her finner du den eldste bebyggelsen og det var her straffangene bodde. Det er også gjort en rekke utgravninger (merkelig nok etter bare 200 år:-)) her som viser hvordan folk bodde. Det er også her du finner de eldste pubene og servingsstedene, naturlig nok. Er du kjeltring må du jo drikke alkohol. Det finnes også en god del smau og bakgater som ble benyttet til å slå ned og rane «uskyldige» forbipasserende.

 

Sydney er, til tross for folk vi har møtt sine påstander om det motsatte, en hyggelig by. Det er mye å ta seg til og det er mye en kan oppleve. Det er den byen som har mest av den korte historien Australia har, og de vet å ta vare på og legge til rette for at turister og lokalbeboere skal få innsyn i den.

Koala i våken tilstand
Blue Mountains med de tre søsstre
Tamme måker
The outback
Koala
Trøtt Koala
McMahons point
Hval
Saltvanns krokodille
Mer hval
The Rocks
Utsikt fra rommet
Druer
Vin
Leilighets hotell
På kaien mens vi venter på ferga
The Rocks sett fra observatory

Melbourne

20 lørdag okt 2012

Posted by in Australia, Den store reisen, Melbourne

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , , ,

Du kan si mye om australienere, det er godt tilrettelagt for å leve det gode liv på alle mulige måter. De har løst sine offentlige kommunikasjons utfordringer på en glimrende måte. Men det er en ting de ikke har skjønt enda, og det er å tilby internett på en måte som gjør det brukervennlig for massene. Det er greit for meg at det du må autentisere deg for å få tilgang til internett, det er også greit at du må betale noen få kroner i timen, men det er ikke greit at du må betale store summer for å få tilgang til det tregeste nettet på den sørlige halvkule. Alle andre steder vi har reist har dette vært et ikke problem, men i New Zealand og Australia ligger de langt bak utviklingen. Det var hjertesukket fra andre siden av jorden.

 

Ellers har vi vært i Melbourne, hvor vi fikk besøk fra Norge av slekt. Det er greit å snakke litt norsk med andre en hverandre fra tid til annen. Melbourne var noe kaldere en vi hadde forventet, men ikke ulevelig (hva nå en defenisjonen på levelig er :-)). Melbourne har en liten og intim bykjerne som gjør det lett og oversiktlig å ta seg frem både til fots og med offenlig transport tilbud. De har en tram som er gratis og går hvert 12. minutt begge veier. Den kan du hoppe på og av alt etter hvor du skal, og ikke nok med det, det finnes også en buss som er gratis og går litt lenger ut av bykjernen. Et kanon tilbud for oss som vil rundt og se på hva byen har å tilby. Byen har et godt tilbud av museer og severdigheter. Men det er påtakelig at de infødte ikke står så sentralt i kulturen som på New Zealand. Ingen dannelsesreise uten et besøk på nærmeste vingård. På den guida vinturen vi valgte denne gangen var det en morroklump av en guide som het Nick. På turen til Yarra valley tok han oss med gjennom forstedene til Melbourne, og ga oss en historietime om byens historie. Vi var på fire forskjellige vingårder, Yerring station, Balgownie estate,Yerring farm og Chandon. Yerring station var bra og hadde bra viner, og vi lærte om ABC klubben, anything but Chardonnay. Balgownie hadde noen bra viner særlig Sheraz og Pinot Noir vinene deres smakte godt. Her var det også en utsøkt lunsj. Yerring farm var en ombygd låve som kun leverte vin til de som kom på plassen og til restauranter i Melbourne. Altså var det ikke noen grunn til å tenke seg at vi skulle kunne få tak i denne vinen senere.Vi avsluttet på Chandon, som er en avlegger av Moet og Chandon og i følge Nick eies av gruppen som bla eier Foster og Louis Vutton, det burde vel være nok til å skremme de fleste åndssnobber på flatmark. men vinen var ikke så værst. De lager flere typer vin, men det var den musserende som vi ble presentert for.

På det siste hotellet vi bodde på i Melbourne var det en mannevond toaster. Det viste seg at den spyttet ut brød både fremme og bak, helt uten noen forvarsel. Dette burde egentlig være en glimrende sak for trening av keepere, både i fotball og håndball. Selv med mannevonde brødtoastere så var Melbourne en opplevelse.

Den sørlige halvkules høyeste bygg
Chandon
Nick, guiden vår.
Vinmarker Yarra valley
Melbourne
Melbourne skyline
Bybane!!!!

Surfers Paradise

09 tirsdag okt 2012

Posted by in Australia, Coollangatta, Den store reisen

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , , , , ,

Det er alltid mulig å gjøre feil når en er ute og reiser. Vi hadde bestemt oss for å ta det rolig noen dager i Surfers Paradise før vi skal til Melbourne og møte slekten. Vi var begge klar for fem dager med sol og strand og late dager etter mye farting og inn og ut av overnattingsplasser. Jeg bruker mange forskjellige bookingsløsninger når jeg søker etter overnattingsplasser, Hotels.com, Kayak.com Orbit.com osv. Jeg hadde plottet inn Surfers Paradise på the Gold Coast, og søkte, men på grunn av skoleferie her i Queensland så var det nesten umulig å finne noe ledig, men til slutt fant vi et hotel som så greit ut og som ikke kostet skjorta. Med det betegnene navnet Komune Resort. Da vi skulle ta Greyhound bussen fra Brisbane spurte sjåføren hvor vi skulle og jeg sa the Gold Coast. Han anntok dermed at det var Surfers Paradise. Når vi nærmet oss kikket jeg på adressen til hotellet og det viste seg å ligge i Coolangatta. Ja ja tenkte jeg vi kan vel gå. Jeg gikk frem og snakket med sjåføren og sa at vi skulle til Coolangatta, og om han trodde vi kunne gå. Han så på meg som om jeg hadde spurt om han hadde tenkt å stille til valg som utforderer i det amerikanske presidentvalget. Det var over to mil mellom Surfers og Coolangatta, men de var velvilligheten selv og sa at det var et stopp i Collandgatta også, og at vi kunne gå av der, selv om vi kun hadde betalt til Surfers. Mens nattemørket senket seg satt vi på i to mil til. Vi var altså en helt annen plass en vi trodde vi skulle være. Sjåføren viste oss veien på mobiltelefonen sin til hotellet vi hadde booket på. Som nevnt flere ganger tidligere så er et oppholds suksess ofte knyttet til at du finner deg godt til rette på overnattings fasilitetene. Når vi kom til hotellet så var det låst, men det gikk å ringe på så kom en dame og åpnet. Så langt så bra. Jeg spurte når og hvor frokosten ble servert. Og da fikk jeg beskjed om det ikke var noe avansert altså, bare noe frokostblanding og noe mer. Men det var jo greit for oss. Men så pekte hun på plassen der hvor frokosten skulle serveres og sa at det blir til en nattklubb om kvelden, med en tydelig beklagelse i stemmen. Det viste seg at vi var havnet på et backpacker hotel fullt av ungdomm. Ikke noe galt i det, men det kan jo bli et problem å sove når du bor tre etasjer over en nattklubb. Heldigvis så var det ikke høy musikk lenger en til litt over midnatt. Rommet var heller ikke noe å skrøyte av, men vi slapp ihvertfall å dele rom med andre, ikke værst bare det. Det kan virke som om plassen her er stappet med pensjonister og en og annen surfe dude. Rett utenfor ved hotellet finnes det flotte strender, men det er bare på merkede områder hvor det er lov å bade. Det er svære bølger og det gjør det attraktivt for surfere å ri på bølgene. Coolangatta ligger på grenser mellom to «fylker» ,Queensland og New South Wales, det som er litt artig er at New South Wales har sommertid, mens Queensland har det ikke. Det gjør at det ikke er lett å vite hva klokka er. Vi meldte oss på hval safari, men det viste seg at vi var de eneste som hadde meldt seg på, og dermed ble det avlyst. Så vårt opphold her i Coolangatta har ikke vært av de mest velykkede på turen. Men sånn må det være. Været har i det minste vært veldig bra, sol og 25-27 grader hver dag. Nå reiser vi til Melbourne og der er det rapportert om fra 10 til 15 grader, så da kan det være vi må på med jakker og fleece igjen.

Vel vel, eller som de sier her: no worries…..

Stranden i Coolangatta
Kveld i Australia
Strand i Coolangatta
Strand
Midt i mellom Queensland og New South Wales, forskjellige tider på hver side av streken..
Surfers Paradise i det fjerne

Fraser Island

07 søndag okt 2012

Posted by in Australia, Brisbane, Den store reisen

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , , , , , ,

Å reise i en organisert gruppe hvor ingen kjenner hverandre fra før kan være litt av et sosial antropologisk prosjekt. Særlig når det er lite mini FN, med åtte forskjellige nasjonaliteter samlet i en liten buss. Dette hendte oss på vei til Fraser Island rett utenfor kysten av Queensland. Han som utgjorde det amerikanske innslaget var av en slik karakter at man fort kunne mistenke ham for å ha røykt sokkene, eller det som verre var, i ungdommen. Hans altoppslukende lidenskap for fugler og trær var til tider fasinerende og til tider direkte plagsom. Han hadde brukt et halvt år på å lese seg opp på faunaen i Australia. Sittet pal på biblioteket i Sydney og lest. Godt gjort spør du meg, og han måtte jo innrømme at han kanskje burde ha unnagjort lesingen hjemmefra. Men nå var han igang med å utforske det han hadde lest om i virkeligheten, utstyrt med kikkert, forstørrelsesglass og telelinse. Hans hengivenhet til område var så sterk at du ved en samtale, eller retter monolog fra ham, fort ble tom i blikket etter bare et kvarter. Han levde på arven etter en tante, som hadde etter hans utsagn «wrapped her self around a three in a ski accident» Hva han levde av eller jobbet med var omtrent umulig å få ut av ham. Men han hadde en plan om å levere en Broadway musical som innehold en tjukk sjeggete kvinnelig værpresentatør. Ellers hvar det et eldre ektepar fra sør London. Resten var backpackere som synes overnattings fasilitetene var aldeles fantastiske, mens vi synes det var lavmål. Men nå er jo ikke vi vant med å sove på sovesaler heller da.

 

Fraser Island var spennende. Dette er er etter sigende verdens største øy av sand. Eller en kjempe diger sandbanke om du vil. Den er dannet etter år med sandoppsamling rundt noen vulkanske fjellformasjoner ute i havet. Hvor du en snur deg på øya er det sand, men tiltross for dette har det vokst frem vegetasjon og høye trær. Veiene er sand, og hovedveien er stranden. Den brukes også som flystripe. Det er kun lov å bruke firehjuletrekkere på øya, og du må ha en spesialtillatlse for å kjøre her. Øya er et populært rekreasjonsområde for folk som bor i Queensland området. De reiser ut her for å ligge i telt og fiske på stranden. Dermed er det ikke noen fredet og uoppdaget plett, men ganske fullt av folk over alt. Det har vært utvunnet tømmer her i tidligere tider. Og da lagte de veier innover på øya. Veier er vel et litt overdrevet begrep, men det går altså å kjøre rundt inne i skogen. Men det rister kraftig og er ganske fasinerende for oss som satt bak på en lastebil.  Turen vår var på to dager med overnatting. Overnattingen var på et slags hotel inne i bushen. De har svære ferister for å holde ville dyr borte fra der hvor det bor folk. Det viste seg at Dingoen klarte å komme over alikevel, så de måtte sette på strøm i tillegg. Overalt var det oppslag om faren for dingo angrep. Blir du angrepet så stå stille og ikke prøv å spring. Dingoen er i slekt med ulven og hyler istedet for å bjeffe. På dag to var vi ute og gikk i regnskogen, og til amerikanerens store begeistring så var det et mangfold av arter. Det finnes ferksvann på øya. Det meste er regnvann som filtreres gjennom sand og blir utrolig reint og klart. Men det finnes også noen ferskvann som ikke har avløp. Blant annet Lake McKenzie. Det ble sagt at det skal lite til før du lager et hull i bunnen og vannet renner ut i sanden. Amerikaneren mente at det burde være forbud mot stilletthæler. Her tilbrakte vi to timer med bading. Vannet skal ha en helt spesiell ph verdi og sanden er nesten ren silica. Noe som gjør at du kan pusse sølvtøyet ditt her uten å få riper på det. Etter lunsj var det å hompe seg gjennom øya tilbake til fastlandet, hvor en ferge tok oss over. Tilbake til Noosa som er en surfe plass med «syden» følelse.

Hovedvei og flystripe
Se opp for Dingoer
Lake McKenzie, ferskvann
Brøytekanter av sand
På kjøleskapet sto følgende oppslag
Fra Rainbow beach, mer en hundre farger, men som guiden sa «orange is still orange to me»
Driftwood på Rainbow beach
Min morfar pleide å måle trær på dette viset. Altså en favn 🙂
Fergen som går over sundet til Fraser Island
Fina veret og flatt hav
Dingo i levende livet.
Maheno som gikk på grunn i 1935
Ville delfiner i Tin Can bay
En slags lastebil med hytte bakpå

The Aussies are alright

30 søndag sep 2012

Posted by in Australia, Brisbane, Den store reisen

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , , , , ,

Brisbane

Etter en liten uke i Brisbane, kan vi med hånden på hjerte si at Aussiene er hyggelige folk. De når riktig nok ikke Kiwiene til knærne når det gjelder gjestfrihet. Det kan ha mange grunner, men på New Zealand kunne vi feks ikke stå i en heis uten å bli tilsnakket av lokale. Det har ikke skjedd her i Australia enda. Den gode følelsen kan selvfølgelig også ha sammenheng med at det i Brisbane er gode 25 grader og greit å gå i shorts og tskjorte. Vårt første overnattingssted var ikke noe særlig, men nå er vi på Royal on the park, og det er virkelig bra. Vi har slått fast en gang for alle at det å bo godt til en god pris har en viktig påvirkning på oss når det gjelder den totale opplevelsen av et sted. Brisbane har en urban kultur. Det er ikke vanskelig å finne en god restaurant med over snittet gode retter. Det er også en rekke kafeer som gir deg mulighet til å sitte ned å ta en kaffe, eller noe annet. Når det er flere dager med norsk sommervær så er det bare kjekt å være her. Brisbane har den mest dynamiske økonomien fra Sydney til Singapore, og det merkes. Hvor eller finnes det to Lexus forhandlere to kvartaler fra hverandre. Dette er definitivt den plassen vi har vært så langt, som ikke virker å være særlig berørt av finanskriser. Over alt hvor vi har reist har det vært tydelige spor etter dårlige tider, bla butikker som legger ned eller selger ut deler av vareutvalget. Men her i Brisbane er det full fart og mye handel slik vi kan bedømme det. Samtidig har byen en rolig puls, det er ikke så mye buzz, som andre byer på denne størrelsen. Siden det renner en elv igjennom Brisbane (byen har fått navn etter elven) så minner den litt både om Paris og ikke minst London. Brisbane har også et stort kinesisk innslag, og et eget Chinatown.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Tips

29 lørdag sep 2012

Posted by in Australia, Brisbane, Den store reisen

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , , , ,

Nå er vi kommet til Australia og Brisbane. Både her og i New Zealand er det uvanlig å tipse. Det står til og med i enkelte informasjons brosjyrer at du kun skal tipse hvis du har fått uvanlig god service. På New Zealand kom vi i skade for å tipse en taxisjåfør 4 dollar mer en turen kostet (NZD= 4,70) Siden han hadde vært hyggelig og gitt oss en rekke tips om hva vi burde se og oppleve. Han ble så himmelfallen at han om trent ikke kunne få uttrykt hvor glad han var for denne gesten. Vi kunne sikkert fått komme i både dåp, bryllup og begravelser i hans familie flere generasjoner fremover i tid. For ham ble vi plutselig tjukke slekta. Vi opplevde en tilsvarende greie med en annen taxisjåfør etterpå, og da var det nesten likt, bagasje ble båret og dører åpnet. Hadde en ikke vist bedre kunne en følt seg kongelig.

Men i USA er det annerledes  Når en er ute og reiser er vi lært opp til å tipse for god service. Og noen ganger så tipser vi selv om det ikke har vært god service. I USA synes jeg at tipsingkulturen har gått helt av skaftet. Det forventes at du tipser alle som nærmer seg mer en fem meter. Og aller helst 20 prosent eller mer. Når du skal betale på restaurant  og ikke har lagt på nok utover det måltidet kostet, så kommer de og lurer på om vi er misfornøyde med noe. Og det har hendt at noen har spurt direkte om vi ikke har tenkt å gi noe tips. Alle, fra taxisjåfører (som jo er naturlig) og koffertbærere til servitører og bussjåfører vil ha tips. Alle plasser du snur deg så står det en tipseskål. Heldigvis så ser det ut til at USA største avis er enig med meg. USA Today skriver i en artikkel at denne kulturen har gått for langt. Det burde selvfølgelig være slik at ansatte ikke skal basere seg på tips for å overleve, men at lønna er på et slikt nivå at de klarer seg uten tips. Tips skal være viss du føler at du har fått god service og at du ønsker å belønne denne servicen ekstra.