Kategoriarkiver: USA

USA oppsummert

28 tirsdag aug 2012

Posted by in Den store reisen, Uncategorized, USA

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , ,

Det lakker å lir på USA oppholdet vårt, og når dere leser dette er vi forhåpentligvis på vei mot vårt neste mål som er Rarotonga. De fleste som har fulgt med på bloggen har fått med seg hvordan vi har opplevd USA. Så her kommer en liten oppsummering på oppholdet.

Menneskene

Standard replikk når de hører at vi har en rar akk-sang. Hvor er dere fra? Norge svarer vi. Å det er sannelig langt borte. (blir noen ganger fulgt opp med, hvor er det?) Men folk som vi har møtt er stort sett veldig hyggelig og imøtekommende. Noen som jobber i service yrker skulle kanskje valgt seg en annen karriere utvikling, men slik er det jo overalt. Vi har vært i mange situasjoner som for oss litt reserverte nordmenn ikke er naturlige. Mennesker kommer opp til deg for å slå av en prat helt uoppfordret. Står du og henger i lobbyen på et hotell og venter på et eller annet så hender det at noen kommer og forteller de utroligste historier fra sitt eget liv. De som vi har besøkt her i USA, som vi jo kjenner litt fra før, har vært helt fantastiske. Og her er det ikke overflatdisk og påtatt hyggelighet som gjelder. De vil gjøre alt for at du skal ha det fint og når du er hos dem. Og du føler deg nesten som den bortkomne sønn og datter. Det er utrolig hyggelig og veldig kjekt å bli mottatt på en slik måte.

Bilkjøring

Behørig beskrevet i mange tidligere bloggposter. Men må bare få tilføye at amerikanerne er veldig siviliserte i sin bilkjøring. Veldig sjelden opplevde vi tuting eller hytting med nevene. Bare en gang fikk vi fingen, og det var høyst berrettiget etter noe som involverte en hasardiøs usving. Holder du fartsgrensen og opptrer sivilisert går det veldig greit å kjøre. Viser du tegn til å skifte felt, slipper de deg alltid inn. Så bilkjøring i bilens land er noe ganske nær en sann glede. Bilene vi kjørte var hva vi vil kalle små SUVer. En Jeep og en Chevy. Gode å kjøre og oversiktlige. Vi hadde opprinnelig bestilt en Chrysler 300, etter anbefalinger fra min gode venn Summer, men det hadde de selvfølgelig ikke tilgjengelig, og vi ble tilbudt en Ford Crown Victoria. Så da ble det Jeep i stedet.

Fly

Vi har flydd innenlands på flere strekk i USA. Det har ikke vært bare positivt. Ikke en eneste gang har flyet gått på tiden. Vi er nok mye mer punktlige i Europa. Det er også gebyr for å sjekke inn bagasje på de fleste flyvninger. Noe som medfører at folk drar med seg kofferter og bager inn i kabinen, så blir det full stopp i midtgangen fordi de ikke får dem inn i hattehyllene. Banning og steiking fra folk som vil forbi, og flyvertinner som må gå mellom for å megle. Beste flyplass: Las Vegas. Beste flyselskap: Virgin America.

Hoteller

Vi har bodd på de mest utrolige hoteller, fra det ganske så fine til noe som må karakteriseres som motell. Standarden langs veien er høyst forskjellig, og det som kalles frokost er ofte en vits på engangs servise. Men noen ganger har vi truffet veldig godt og fått fine rom med god service uten å måtte betale skjorta. Vi har brukt hotels.com de fleste gangene vi har bestilt rom. Dermed har vi fått hvert niende opphold nesten gratis. Det er alltid kapasitet uansett hvor og når du kommer til et sted i USA. Vi har aldri opplevd at vi har blitt avvist noe sted fordi det har vært fullt. Det har heller vært snakk om prisforhandlinger.

Trådløst internett

Burde kanskje stått under hoteller, men det finnes overalt. McDonalds og Starbucks har gratis åpne nett. På hotellene har de alltid hatt gratis Wifi i prisen. De dyreste hotellene er faktisk de som har vært dårligst på å gi aksess. Det finurlige er at det er like mange måter å ordne sikkerhet/fravær av sikkerhet på som det er plasser vi har vært. Selv innenfor samme kjede har de forskjellige pålogging metodikk.

Været

Vi har hatt sommervær hele turen. Og temperaturen har steget godt over 40 grader enkelte steder. Så da vi kom fra Las Vegas i 45 til San Francisco med 17 grader så var det litt av et sjokk. Men det var bare i San Francisco dette var en utfordring. Kjører du litt ut av byen er det sol og sommer og godt og varmt igjen. Det er rapportert om en ekstra varm sommer her, og det har vi også fått føle. Vi har søkt ly innendørs når det har vært som mest kvelende varmt. Men her er jo også amerikanerne rare, de kjører airconditionen ned til 17 til 18 grader, og det føles skikkelig kaldt når du kommer inn og går ned ti grader.

Vi likte oss godt i USA!

Gode selvopplevde sitat

Overhørt i kø: Dette med metric systemet er bare noe disse europeerne har funnet på for å drive med den hersens imperialismen sin. Nei vi holder oss til fot og tommer!

I Liqour store: Når stenger du? Tja si det. Når det blir rolig. Sånn rundt 22ish. Men er det mye folk så holder vi åpent.

Hjemme hos noen vi kjenner: Bacon lukter så godt at noen burde lage parfyme med bacon lukt :-))

På restaurant: Vi vil gjerne ha hjemmelagt limonade. Det har vi nemlig ikke ikke i Europa. Hva? Har dere ikke sitroner i Europa?

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

California kysten og LA

28 tirsdag aug 2012

Posted by in Den store reisen, Los Angeles, USA

≈ 2 kommentarer

Stikkord

, , , , , , ,

Siste innspurt på vår USA ferd har gått nedover kysten på Highway 1 mot Los Angeles. Vi hadde som mål å kjøre innom Hearst Castle. Etter en noe utvidet lunsj i Monterey var dagen litt på hell når vi kom frem til Hearst. Selvfølgelig var siste omvisning slutt for 20 minutt siden. Vi var stilt overfor valget om å kjøre videre mot sør eller finne en plass å overnatte, for så å stikke opp til Hearst slottet dagen etter. Vi valgte det siste, og synes i etterpåklokskapens lys at det var smart. For det var litt av en opplevelse både av ingeniørkunst og stormannsgalskap. Et prosjekt som måtte ha fortonet seg som en umulighet da det ble satt i gang for nesten hundre år siden. Jeg må ærlig innrømme at interiøret vitnet om mer penger en smak. Og at det var halve Europas kunstskatter samlet på en plass i USA. I følge guiden var William Hearst en samler av alt, og med det mente han absolutt alt. Han hadde også gjester jevnt og trutt på eiendommen, og likte å underholde dem med sitt eget private zoo, inklusiv giraffer og isbjørner. Selv uten TV og internett var det ikke mye tid til å kjede seg. Egen kinosal, to svømmebasseng og tennisbane. Det som imponerte oss mest var hvor flott dette slottet lå til i naturen og utsikten var helt fantastisk.

Hearst Castle

Et av flere basseng på Hearst Castle

Utsikt fra Hearst Castle

Solvang

Noen dansker slo seg ned like før du kommer til Santa Barbara. Vi hadde hørt om denne plassen og svingte innom for å ta den i nærmere øyesyn. Ganske artig når en hel by er dedikert til vår skandinaviske arv. Men er dette egentlig ekte? Veldig koselig var det ihvertfall. Dette er plassen for fred og ro. Nesten som en landsby i Ringenes Herre.

Et av flere «vinhus» i Solvang

Solvang

 

Los Angeles

Los Angeles er stor. Det er mye trafikk. Det er mye ståhei. For det første så var vi usedvanlig heldige med hotellet vi valgte ut her. Det er Hilton ved flyplassen. Siden vi har booket mange hotell gjennom hotels.com hadde vi opparbeidet oss et par gratis overnattinger som vi benyttet oss av. I tillegg så spurte jeg om det var mulig å få en gratis oppgradering, og det var det. Dermed havnet vi på en junior suite med egen sofa gruppe og stort bad. Parkering var det i kjelleren, og hotellet er plassert i nærheten av leiebilinnleveringen. Dette hotellet anbefales på det sterkeste hvis du skal til LA. I Los Angeles så må du jo ha bil uansett, så da gjør det ingenting at det ligger ved flyplassen. Veldig praktisk når du skal reise ihvertfall. Vi var å så på Hollywood skiltet, og walk of fame, vi kjørte gjennom Beverly Hills, og vi brukte noen timer i Universal Studios. Alt som en ekte turist bør og skal gjøre, men vi føler en nå en metthet på inntrykk. Vi har de siste ukene sett og opplevd så mye at det er litt tungt å fordøye. Hvor blasert det en måtte høres ut for alle som sitter hjemme å leser dette.

 

Hollywood sign

Desperate Housewifes

Rod sin stjerne

Mann mot and, og parkometer smell

24 fredag aug 2012

Posted by in Den store reisen, San Francisco, USA

≈ 4 kommentarer

Stikkord

, , , , , , , , ,

Ender å sånn.

Vi har gått på en smell begge to. Mitt reisefølge stiftet bekjentskap med et av San Franciscos parkometre. Hvorfor har de plassert dem så langt inn på fortauet? Vel ingen skade skjedd en litt tapt stolthet over å være uoppmerksom i feil øyeblikk. Det som var verre var at jeg i nærkamp med en and, riktig nok en crispy en, knakk en jeksel. Jeg kunne jo ikke vite at den helsikes anda var ute etter revansj over menneskeheten. Der den lå dandert på et fat i en Kina restaurant. Ikke den helt store følelsen når du kjenner det knaser og lurer på om det var en ekstra sprø and eller om det var noe annet, og ja det var noe annet. Hva gjør en så når en skal sjekke ut av hotellet neste morgen og det er lørdag dagen etter og halvveis fri på mandag? Lar være å spise? Lar ihvertfall vær å drikke kalde eller varme drikker. Tygge på andre siden er jo et godt råd, men ikke lett å gjennomføre.  Jeg kom meg gjennom helgen og ringte til tannlegen i Napa Valley på mandag, og lurte aller nådigst på om de hadde noe emergensy timer å ta av. Den første jeg ringte ble jeg bryskt avvist av. Den neste som annonserte på internett med Tannlege-spa ( hva nå det måtte være? en rotfylling og pedikyr??) Hadde time på tirsdag morgen, ingen problem med det. Tirsdag morgen var vi der før tiden. Tre detaljerte formularer måtte fylles ut. Jeg fraskrev meg all rett til å saksøke dem for skader jeg eventuelt ville bli påført og evt manglende fertilitet på bakgrunn av behandlingen jeg skulle få. Så var det å hoppe opp i stolen, først en liten titt i munnen min av assistenten som jeg trodde var tannlegen, så var det røntgen, jeg reiste meg for jeg trodde dette fungerte som hjemme, men neida bli sittende i stolen var den klare beskjeden. Så kom tannlegen, en godt voksen kar med grått skjegg. Oj oj, sa han, og jeg tenkte på om kredittkortet hadde høy nok kredittlimit. Han kunne ikke gjøre noe annet en å avgrense skadene og legge en midlertidig fylling. Det var jeg jo forberedt på, jeg hadde ikke forventet at han skulle fabrikkere en krone i løpet av dagen. Så var det frem med bedøvelse, jeg forsøkte meg med noen protester siden jeg sjelden bruker bedøvelse hjemme, men det øret ville han ikke høre på. Så var det først bedøvelse for at jeg ikke skulle kjenne stikkene fra sprøyten, så var det å sprøyte inn så mye bedøvelse at jeg i mange timer etterpå følte jeg så ut som halvbroren til Ringeren av Notre Dame. Tannlegen var kjapp og ryddig og ga gode forklaringer på hva han arbeidet med. Noe som var uvant var at de satte inn en kjegleformet gummikloss som jeg skulle bite i på motsatt side slik at jeg slapp å holde kjeften åpen av egen maskin. Så kom det store betalingsskissmaet, men det var faktisk omtrent samme pris som hjemme. Jeg gikk ut av tannlegekontoret glad og fornøyd med et ansikt som føltes som det hang som en bulldog på høyre siden. Jeg tror han brukte like mye bedøvelse på meg som en vanlig norsk tannlege bruker iløpet av et helt år.

Santa Cruz

Som den halve bulldog kjørte vi avgårde sørover. Vi kjørte på østsiden av bukta som kalles San Francisco Bay. Vi hadde bestemt oss for å kjøre i retning av San Jose og området der. Vi kom frem til San Jose rundt lunsjtider. Tannlegetimer er fine til få folk utav senga. Vi parkerte bilen og tok en rusle tur rundt i byen. Det var en fin by, og vi hadde en god og billig lunsj på en fortauskafé. Vi ruslet litt videre og kom forbi det som så ut til å være hovedkvarteret til Adobe. Men det var ikke helt dette vi var på jakt etter, vi følte begge behov for å se sjøen. Så både Santa Cruz og Monterey ble brakt på banen. Olga ble foret med informasjon om Santa Cruz og vi dro dit. Den umiddelbare reaksjonen når vi kom til sentrum av Santa Cruz var negativ, dette så ut som en avdanka hippie surfe by (sorry Thomas). Så bestemte vi oss for å kikke på stranda. Vi kjørte forbi et av disse strand hotellene, der hadde det vært fint å bo tenkte vi med hav-utsikt og alt. Tilfeldigvis hadde vi flaks, og fikk det siste rommet som var ledig med utsikt mot sjøen.

Santa Cruz beach

Det ingen sa noe om var at det var noen sjøløver som hadde et sabla haraball hele nettene. Det er utrolig hva en venner seg til.

Santa Cruz

Hotellet som i utgangspunktet så ut som et amerikansk motell i feil ende av skalaen, viste seg å være nyoppussa og veldig innbydende  De var gode på service og vi hadde det veldig greit der. Santa Cruz påstås å ha det største strand tivoliet i USA. Ikke vet jeg, og heldigvis så lå det på en slik avstand at det ikke plaget oss. I det hele tatt så var det en veldig behagelig plass å være. Det eneste som var litt irriterende var at skodda lå tjukk til langt ut på dagen. Og det var bare en kort tid på ettermiddagen den var fraværende. Men vi fikk en liten følelse av syden og det var fint å sitte på terrassen å kikke på sjøen og båtene, og selvfølgelig høre på sjøløvene. Men hotellet Beach street inn and Suitesanbefales på det sterkeste, det eneste som var å trekke der var en rotten internett forbindelse. Ellers har det alle muligheter for et særdeles avslappende og behagelig opphold.

Beach street inn and suites

Highway 1

Akkurat nå sitter vi på et motell i San Simeon. Vi hadde tenkt oss for å se på Hearst castle, men som vanlig var vi litt for sene. Så nå sitter vi her å lader opp til i morgen tidlig for å stå å skrape på dørene der oppe klokka 0900. Motellet her er av billig amerikansk langsveien standard. Vi stoppet og hadde lunsj i Monterey, litt vel turistinfisert etter min smak, men en levende og grei liten by med muligheter for å dra på hvalsafari.

On the road

Cannery Row

Fishermans wharf i Monterey

Etter lunsj kjørte vi bort til Cannery Row, og selv om den også er veldig turistifisert så kunne jeg se for meg karakterene til Steinbeck vade rundt etter all slag sjødyr. Gode Steinbeck sitater fra Cannery Row:

«If a man ordered a beer milkshake he’d better do it in a town where he wasn’t known.”
og
“Doc tips his hat to dogs as he drives by and the dogs look up and smile at him.”
og
“Hazel grew up – did four years in grammar school, four years in reform school, and didn’t learn a thing in either place. Reform schools are supposed to teach viciousness and criminality but Hazel didn’t pay enough attention.”

Highway 1, eller Ford Mustangway, siden halvparten av dem som kjørte her kjørte med Mustang kabriolet, var spektakulær, men ikke mer en å kjøre langs Sognefjorden eller i norsk natur. Det kan selvfølgelig ha noe med saken å gjøre at det var veldig tåkete i dag. En ting er i ihvertfall sikkert: De som kjørte foran meg hadde en overdreven tro på at bremser holder evig. Sjelden har jeg sett mer bremsing i oppoverbakker eller ved den minste sving.

Tåke igjen

Fint landskap

Tåken kommer sigene ned fra Hearst slottet

Alvor

I går kveld ble vi stoppet av en tigger som lurte på hvor vi var ifra. Når han hørte vi var fra Norge, viste det seg at han hadde spilt piano på Garman i 2006. (hvem ville dikte opp en karriere som pianist på Garman?). Han hadde giftet seg med ei norsk, men som han sa; de trenger ikke pianister i dette landet. Han var direkte oppbrakt og kunne ikke forstå det norske rettsystemet med tanke på Breivik. Var det virkelig slik at om han blir kjent tilregnelig kun kan få maks 21 år? Etter hans oppfatning burde han klynges opp i nærmeste stolpe. Og denne reaksjonen møter vi fra flere hold her i USA. Nå har de en annen rettshistorie enn oss, men de synes vi er i overkant humane. Det blir en litt rar dag imorgen når det kommer en avgjørelse på hvilken vending denne saken tar. Samtidig er den ganske fjern for meg nå, selv om jeg sto midt oppi ettervirkningene.

Nord for Golden Gate

22 onsdag aug 2012

Posted by in San Francisco, USA

≈ 2 kommentarer

Stikkord

, , , , , ,

Etter tre dager i San Francisco tok vi ut en ny leiebil. Vi kom nemlig til San Francisco med fly. Vi hentet den ut fra leiebilkontoret i sentrum. Som nevnt i bloggen om bilkjøring i storebyer så begynner jeg å nå å få taket på dette med å kjøre i store byer. Det bar rett opp og ned bakkene i SF. Du blir også fort oppmerksom på hvorfor du ikke skal kjøre i cable car skinnegangen. Heldigvis var bilen ganske ny, siden en av taxisjaførene vi hadde gjorde oss oppmerksom på at han byttet bremseklosser annenhver måned. Det gikk uten nevneverdige problemer å komme seg frem til Golden Gate, og over broen var det jo greit å kjøre. Vi stoppet i Sauselito som er en liten «fiskelandsby» rett over på andre siden av Golden Gate. Her tok vi oss tid til en kopp kaffe og slappet av i solen. Siden det ikke var sol i San Francisco. Vi hadde litt mer tid å slå ihjel før vi skulle til noen venner av familien. Så mitt forslag var at vi skulle kjøre ned til Stinson Beach som ligger på kystsiden av Marine county. Veien ned dit får norske fjellveier til å ligne de reineste motorveier. Turen ned dit tok litt lengre tid en vi hadde tenkt, men vi fikk oss en god lunsj og et blikk på stranden. Som nevnt i forrige post så ble vi igjen utsatt for hyggelig gjestfrihet og forpleining. Hele lørdagsettermiddag og kveld var en hyggelig opplevelse med god mat og drikke. Og en god del gamle minner fra både 70 og 80 tallet. Spesielt morsomt å se igjen bilder fra min egen og Steve sin 11 års dag. En hyggeglig opplevelse med gamle kjente. Dagen etter bar det i rettning av Napa Valley. Først et lite stopp i Sonoma sentrum. Som viste seg fra sin beste side. Sonoma er en liten koselig by, med mange hyggelige restauranter og kafeer. Så kjørte vi til Napa og videre opp til St.Helena. Vi var på omvisning på Beringerbryggeriet. Dette skal etter eget utsagn være det eldste i Napa Valley. De hadde en grei, men litt rollsete omvisning. Vinen var selvfølgelig god.

Beringer

Dagen etter skulle vi til Mondavi, men bommet og havnet hos broren Peter Mondavi på Charles Krug.

Mondavi

Hos Beringer var det noe rot med noen brødre som ikke kunne holde fred med hverandre. Så bar det ned til St.Helena for en usedvanlig god lunsj på Cindy’s backstreet kitchen.

Cindy’s

Ingen tvil om at de kan mat og ikke bare vin, og en understrekning av at vin og mat går hånd i hånd. Etter lunsjen kjørte vi ned dalen til Mumm.

Mumm

Der fikk vi den grundigste omvisningen av alle vi hadde i Napa. Vi fikk forklarte hvilke druer som ble benyttet og hvilke kjennetegne disse hadde. og vi fikk se prosessen fra drue til ferdig produkt på flaske. Det ble selvsagt prøvesmaking, og her var det ikke tale om å spytte noe sted. Alt i alt to fantastiske dager i Napa og områdene rundt.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

San Francisco

21 tirsdag aug 2012

Posted by in Den store reisen, San Francisco, USA

≈ 2 kommentarer

Stikkord

, , , , , ,

Nok en gang har vi opplevd slående gjestevennlighet. Også denne gang med venner med norske røtter, kan det være en sammenheng? Da vi landet i San Francisco var det 17 grader, og vi som endelig var blitt sånn noen lunde akklimatisert til å ikke renne vekk når det var varmt. I Las Vegas var det 45 grader når vi dro der i fra. Og da var det nesten umulig å oppholde seg utendørs over lengre tid. Men nå var det San Francisco det skulle handle om. Jeg har vært her før både som 11 åring og som voksen. Men det begynner å bli ganske mange år siden jeg var her sist. (33?). Det blir jo til stadighet sagt at New York er så annerledes enn resten av de amerikanske statene, men jeg vil hevde at San Francisco er mye mer annerledes en alle andre byer jeg har besøkt i USA. Byen er kompakt og gir deg derfor mulighet til enkelt å gå til de stedene du ønsker å nå. Å gå over litt avstander faller den jevne amerikaner svært tungt for hjerte. Men i San Francisco kan du altså gå, eller for den sak skyld ta noe kollektivt. De har en fantastisk flott bybane som heter BART. Som kan ta det rundt i hele Bay Area. Det er busser, og det er trikker og cable cars. Uansett hvor du skal så finnes det offentlige transportmidler og finner du ikke det, så finnes det taxier. Over halvparten av taxiene er etter sigende av typen hybrid, vi har ihvertfall kun tatt Toyota Prius når vi har vært her. Folk er også som nevnt annerledes her. Jeg  vil hevde at det må være en perfekt studentby. Passe layback og passe kul. Litt som en gigantisk forsoffen studentkafe. Vi har omtrent gjort alle de turisttingene som er å gjøre. Åpen buss rundt hele byen pluss over Golden Gate. Vi har spist krabbe på Fishermans Warf. Hengt rundt på Union Square. Spist en fantastisk middag i China Town. Vi har såvidt vært i Golden Gate park. Når det gjelder Fishermans Wharf så er det en turistmagnet av dimensjoner, noe som kan gjøre det travelt og masete å bevege seg rundt. Mulig mitt minne er noe preget av at tiden har gått siden sist jeg var her. Men noe av det jeg husker som fantastisk var ikke så fantastisk lenger. Det kan jo hende at jeg også har endret meg. Det er også langt flere hjemløse og tiggere her en jeg husker fra sist. De er også mye mer frempå og henger mer på deg her en i andre byer vi har vært i. Selv på Union Square var det flere som lå og sov midt på dagen. Men alt i alt, San Francisco har så absolutt sin sjarm. Synes du det blir for kaldt? Kjør en halvtime og du sitter i solskinnet igjen. Noen sier at det beste med San Francisco er klimaet, jeg er ikke helt sikker, men du trenger ihvertfall ikke aircondition på rommet.

Forresten så kan en på mange måter si at San Francisco ligner litt på Stavanger, med tanke på topografi og beliggenhet. Det medfører jo også utfordringer på transport og trafikk. Det bor rundt 800 tusen i San Francisco. Men de har klart å få til en god avvikling av trafikken med et godt innslag av miljøbevissthet. Og ja, vi var på sjømannskjerkå og spiste vafler.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Hotel Carlton Joie du Vivre

Vi bodde tre netter på dette hotellet. Hotellet i seg selv er i et gammelt bygg som ligger i utkanten av Nob Hill området. Vi ble mottatt med en usedvanlig vennlighet og service innstilling. Da vi kom var det den daglige utdelingen av vin til de som ville ha, bare å møte opp i resepsjonen så fikk du et glass på huset. I seg selv et usedvanlig positivt trekk. Vi fikk et stort rom som var på et hjørne i åttende etasje. Vi hadde vinduet åpent den første kvelden og da var det en god del støy fra byen. Men det er noen en må tåle i en storby. Servicen var helt på topp under hele oppholdet. Hotellet er sentralt plassert, og det er ikke langt å gå til Union Street eller Market Street. Så om du ikke bryr deg om at det er litt rufsete rundt deg, så er dette et godt hotell å bo på.

Viva Las Vegas

15 onsdag aug 2012

Posted by in Den store reisen, Las Vegas, USA

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , , , , ,

The Strip at night!

Hva skal en mene om denne byen? Første inntrykk var at her har noen kjørt flere gedigne cruisebåter på land. Byens tilblivelse har vel ingen annen berettigelse en å være til for å more mennesker. Vi var klare på at vi ville gjøre oss opp vår egen mening om hva vi syntes om Las Vegas. Men jeg er ikke helt sikker på om vi har klart det. Etter å ha spilt bort hele to dollar, uten å bli særlig hekta av det. Har vi kun vært rundt å sett på andre spille seg fra gård og grunn. Men ærlig talt så ser det litt patetisk ut når enslige mennesker sitter å mater disse enarmede (de har forresten tatt bort armen) med dollar etter dollar. Men vi har vært på show som var greit nok. Vi har gått langs the Strip som var uutholdelig varmt. Og vi har bodd på et veldig ok hotell. Men er fremdeles usikker på om dette er en plass å bruke feriene i fremtiden. Det er kun en plass du kan unngå at det spilles musikk eller er bråk og det er på ditt eget rom. Ellers er det gang de fleste plasser, også på do. Rock’n Roll på do? Vel, dette er ikke plassen for å finne sjelero, men det viste vi jo. Så det kan være at vi kommer tilbake når travelhets inntrykket har blitt litt blassere.

Viva las vegas with you neon flashin
And your one armbandits crashin
All those hopes down the drain
Viva las vegas turnin day into nighttime
Turnin night into daytime
If you see it once
Youll never be the same again

Hotel New York New York

Etter å ha trålt kritikkene av flere hotell i Las Vegas falt vi ned på New York New York ( so grate they named it twice?). Dette er et så stort hotell at du får et kart over første etasje når du sjekker inn. Når det gjelder inn-sjekk så var det en forholdsvis lang kø bare for å sjekke inn, men dette var vi forberedt på. Videre må du huske å ta rett heis for å komme i rett fløy. Rommet var stort og greit, usedvanlig god seng og stille og rolig i  20. etasje. Det var noen som hadde høylydt fest i gangen, men det varte bare noen minutt og vi er fremdeles ikke så gamle at vi lar oss provosere av slikt. Hotellet er billig, men det er jo en grunn til det. Her skal det brukes penger på gambling og suvenirer. Er du glad i kjøleskapsmagneter og des like, ja da er du i himmelen. Hotellet har New York som tema og de har prøvd å gjennskape noe av byen både inne og ute, med vekslende hell. Og det er gjort på en slik måte at du slettes ikke trenger å forlate hotellet. Kjør inn i garasjen (som er gratis!) og gå rett inn i hotellet(og aircondition). Vi var også som nevnt over, på et Cirque du Soleil show. Det skulle være litt over kanten, men eg vet nå ikkje eg:-) De har også et stort svømmebasseng. Hvor tre staute badevakter passer på så ikke noen skal til støtes noe. Alt i alt et hotell å anbefale, og særlig etter å vært veifarende fant og bodd på diverse ikke så sjarmerende hotell/motell.

The Strip at night!
Enarmede banditter, nå også uten arm.
Og enda mer New York
Cirque du Soleil show. vovet? ja kanskje.
Du ber om et rom i 20. etasje for å slippe innsyn, og hva er det første du ser ut?
New York ja
Frihetsgudinnen er på plass. Ukjent om kobberen kommer fra Karmøy, eller om det er kobber.
New York også ute.
New York i miniatyr.
Selv restauranten som i følge Johan serverer verdens dårligste Cola har en avdeling i hotellet vi bor på.

Fra Ølen til Denver Colorado

15 onsdag aug 2012

Posted by in Den store reisen, Denver, USA

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , , , , , , ,

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Vi har brukt helgen i Denver. Der fikk vi oppleve hva virkelig amerikansk gjestfrihet handler om. Vi kom kjørende til bydelen Littleton rett sør for Denver. Der ble vi mottatt med åpne armer av Art og Carolyn. Vi hadde selvfølgelig gitt dem forvarsel om at vi hadde tenkt å stikke innom. Mottakelsen var som om vi var de lenge villfarne barna i huset. Det er 10 år siden vi møttes sist, og den gangen var det første gang for min del at jeg møtte denne greinen av slekten. Vi var dermed nesten som fremmede for hverandre. Allikevel ble vi tatt i mot på en uvanlig hyggelig og imøtekommende måte. Vi fikk den beste forpleiningen og den ble kjørt rundt i Denver med omliggende områder og vist alt som var verdt å få med seg. Det er mye kjekkere å få omvisning av folk som bor i området enn profesjonelle guider. Vi var i byen Golden og på Coors bryggeriet, og vi var på Red Rock. Og som jeg skrev om i forrige blog; nå var det tid for fjell, og hvilke fjell det var. Igjen er vi nordmenn sikre på at det er i Norge du finner vill natur og dramatiske omgivelser. Men det vel så fascinerende å oppleve hvor utrolig dramatisk det kan være i USA. Denver ligger ca 1600 meter over havet, og det merkes faktisk, det er litt vanskeligere å puste og du må passe på å drikke mye ellers blir du dehydrert. Denver som by har mye å by på, og var veldig innbydende og vi skulle ønske vi hadde mer tid her.

Jeg og Art har en felles link i livet og det er Johannes Thoresen Nerheim. Han var min tipp oldefar og Art sin oldefar. Johannes var gårdbruker fra Ølen og drev det gårdsbruket som blir kalt «lille Nerheim». Flere av hans døtre og en sønn dro til USA. Min oldemor kom tilbake og slo seg ned i Stavanger. Det er langt fra Ølen til Denver. Det var enda lenger på slutten av 1800 tallet. Det er rart å tenke på at dårlige tider i Norge førte til at alle barna dro for å søke lykken i et nytt og ukjent land. Vel slik er skjebnen, og det er hyggelig å gjenoppdage sine fjerne slektninger. Det er faktisk mulig å kunne se familie likheter med andre nærstående familiemedlemmer i vår egen familie.

Thanks a lot to the family Kwerneland for a pleasent stay and a pleasent get together to exchange our common past. Hope to see you soon!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Et farvel til prærien – hallo til Denver

10 fredag aug 2012

Posted by in Den store reisen, Uncategorized, USA

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, ,

Nå har vi kjørt fra milelange skogsområder over til jordbruksområder, og nå til slutt er vi på sjølvaste prærien. Det reklameres på hjemmelagde plakater langs veien med kuriøse ting som levende Rattlesnake og verdens største Præriehund. Vi har følt oss litt som de som reiste over disse slettene med sine vogner kalt «prærieskonnerter», med den klare forskjellen at vi satt trygt og godt i 120 km/t og suste avgårde. Det er heller lite å se av ville indianere, men Buffalo/Bison har vi sett. Når veien går rett frem og det er flatt så langt du kan se, da er det bare å hedre han som fant opp cruise kontrollen. En får jo god tid til å reflektere over hvordan de som kom hit av våre forfedre så hvilke muligheter som lå i dette landet. Hjemme hadde de vært vant med å slå med stuttorv rundt hver en stein, mens her kunne en få en åker til å rekke så langt øye kan se. Det bilde som de formidlet tilbake til sine slektninger i Norge var nok ganske så pyntet på. Også i dette landet var det utfordringer, ja mange ganger mye større utfordringer en hjemme. Du hadde som nevnt indianere, og et helt annet klima, og så var det noen virvelstormer som ingen hadde sett før. En plass hvor vi overnattet var det tornado dekningsrom i kjelleren. Nå gleder jeg meg til å kjøre til Denver for å møte familien Kwerneland. Og så skal det bli greit å få se noen fjell igjen.

På oppfordring fra Johan en vakker sang av Townes Van Zandt som en hyllest til Denver.

Kansas City og litt mer bilkjøring

09 torsdag aug 2012

Posted by in Den store reisen, Kansas City, USA

≈ 3 kommentarer

Stikkord

, , , , , , ,

Som lovet i forrige post  så er kart nå behørig innkjøpt. Jeg har alltid likt å ha det store bilde og derfor ble det et kart som gir god oversikt. Med god kartleser og «Olga» som ekspertkommentator blir nok dette bra!

Vi har god plass i bilen så det sto mellom dette og en globus.

Kansas City

Vi synes Kansas City var ganske trivelig. Hører andre som sier at det er kjedelig der. Vi fikk ikke noe inntrykk av hvordan det var downtown om kvelden. Siden vi hadde hatt den nå mye omtalte seansen med å være klemt mellom to stater. Vi kjørte fra hotellet i morges og inn til noe som heter Crown Center Square. Det var vel strengt tatt et handlesenter, men de hadde tre timer gratis parkering, så vi satte fra oss bilen der og trasket ned til the power and ligth distict.

Power and ligth distict

Etterpå hentet vi bilen og kjørte litt lenger sør i byen til noe som heter Plaza Area. Vi gikk tom for strøm på kamera akkurat her, og det viser seg at mobilen min har avgått med drukningsdøden (eller er farlig nær å avgå) så derfor et bilde fra internett. Vi hadde lunsj på the Cheescake factory, men vi hadde ikke ostekake. Lunsjen var faktisk noe av det bedre vi har hatt på lenge, og servicen var upåklagelig fra en ung serveringsdame som ikke viste hva godt hun kunne gjøre for oss.

Plaza, ser ut som en slags blanding mellom Mexico og Europa.

Når vi skulle avgårde gikk vi tilfeldigvis innom en Starbucks for å kjøre iskaffe. Det var midt i lunsjtiden, så det tok litt tid før jeg ble ekspedert. Stå der sto jeg og lurte på de store spørsmål i livet som feks hvorfor det er så mye mer vann i amerikanske toaletter en det er hjemme. Da jeg ble ekspedert var det en hyggelig kar bak disken som lurte på hvor vi var i fra. Jeg svarte, høflig som alltid, at vi var fra Norge. Noen ganger så får du som svar at det er jo langt borte, og andre ganger så vet de ikke hvor det er. Men ikke denne karen. Hans favorittband var Kings of convenience fra Bergen. Vi ble stående å prate ganske lenge mens køen økte bak meg. Han fikk adressen til bloggen her og han skulle følge oss. I dont’t even know your name, but I know you are reading this. Thanks for a good chat on Starbucks today. And the coffe was good!

Å kjøre bil

08 onsdag aug 2012

Posted by in Den store reisen, Kansas City, USA

≈ 1 kommentar

Stikkord

, , , , ,

Kreves det intelligens for å kjøre bil?

Min bestefar hadde en teori om at evnen til å kjøre bil var omvendt proporsjonal med intelligensen, altså var du dårlig på skolen kunne du alltids bli en god sjåfør. Siden jeg har flere nære bekjente som motbeviser denne teorien så er jeg usikker på om den holder vann. Å kjøre bil i USA er lett hevdes det, ja det er faktisk veldig lett, når du ikke skal inn i byer av litt størrelse. Nå har jo jeg kjørt bil i store byer før, og har bred og god erfaring både fra Bergen og Oslo. Ja til og med Ålborg har jeg kjørt i uten å miste fatningen. La gå at vårt første lille sightseeing i Nashville på halvannen time, muligens under tvil kan skyldes menneskelig svikt fra sjåføren. Men aller mest hang det nok sammen med utstrakt veiarbeid, og stengte avkjøringveier. Det kan jo være sjarmerende nok å kunne se Nashville fra alle kanter, men en vil jo gjerne komme til målet. Vi klarte det til slutt, men det var ikke ved hjelp av GPSen, recalculating, recalculating…… Nå vet jeg at det finnes kartpurister der ute som kun sverger til kart. Jeg mener jo at papir uansett er på vei ut og satser på digitale teknologier der de kan hjelpe meg. Men det er klart at noen ganger så kan en få lyst til å hive «Olga mitt dem piske» ut av vinduet.

Så var det Kansas City…

Det sies om New York «it is so great that they named it twice» NY NY. Lurer på om det var for å forvirre folk at de la Kansas City i to stater. Etter en liten detour til en Best Buy butikk litt nord for selve Kansas City med mål om å få tak i et Kindle lesebrett til Åse, noe som mislyktes. Så satte vi glad og fornøyd inn adressen til hotellet i GPSen og kjørte av gårde. Når vi etter sigende hadde nådd målet i ettermiddagsrushet, så kunne ihvertfall ikke vi se noe hotell, men Olga holt på sitt. Fant frem telefonnummeret til hotellet og ringte, resepsjonisten lurte på om vi var i Missouri eller Kansas, kordan i svarte kunne vi vite hvilken stat vi var i, vi var jo i Kansas City. Det gikk litt kald nedover ryggen siden det finnes tre fire andre byer som heter Kansas i USA. Har vi bestilt hotell i feil by? Resepsjonisten mente at det bare var å legge inn i GPSen rett adresse så vil vi bli ført rett til hotellet. Opp med Iphone og koblet den mot nettet for å se. Den viste til en litt annen adresse en Olga. Vi avgårde noen kilometer sørover. Og der lå faktisk hotellet. Min erfaring med Olga er at hun slettes ikke er til å stole på, i morgen kjøper vi kart!

Et eksempel på den enkle delen av bilkjøring i USA.