Kategoriarkiver: New Zealand

New Zealand oppsummert

27 torsdag sep 2012

Posted by in Den store reisen, New Zealand

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , , , , , , ,

Det har ikke blitt så mye blogging fra New Zealand. Noe av grunnen til det har vært at trådløse nett ikke er så lett tilgjengelige. Og at hotellene er kjipe på båndbredden. Samtidig så er det faktisk slik at det å være turist på heltid krever sin mann 🙂 Jeg hadde trodd at det skulle bli vanskelig å fylle dagene, men det har vi ikke hatt det minste problem med. Og da renner det meg i hu et sitat fra min gode venn Affi. «Sjøl late folk kan bli trøtte»

New Zealand er et ordnet land, og som sagt tidligere er det på mange måter ganske likt Norge, vi er ca like mange innbyggere med spredt bosetning i et «stort» land. Det som helt klart skiller Norge fra NZ er faren for jordskjelv. Skal en stole på statistikken så vil det sannsynligvis komme et stort skjelv ganske snart. Og New Zealand ligger midt på en «fault line», den går faktisk rett igjennom Wellington by. Et stort jordskjelv vil føre til at veiene som går inn og ut av byen vil bli blokkert i bortimot 30 dager. Da har de bare sjøveien igjen til å transportere inn forsyninger osv. Og når en vet at det ved siste store jordskjelv ble en landhevning, så er det ikke sikkert at det heller går. Dette er spennende og eksotisk for oss som ikke lever der. Men det virker som de som bor her ikke tenker mye over det. Det er tillyst en nasjonal jordskjelvs øvelses dag den 26.september. Og alle oppfrodres til å ha et lager av mat og nødvendighets artikler i hus, slik at de kan klare seg noen dager uten forsyninger.

Når vi har sagt at vi synes at New Zealand var over all forventning. Så har det hendt at folk har blitt fornærma. Og vi har flere ganger fått spørsmål om vi trodde det var et underutviklet land vi kom til. Dette henger litt sammen med at de har et lillebror forhold til Australia. Det er haugevis av vitser om Aussies og hvor dumme de er, og i all sport så gjelder det ikke å vinne, men å slå Australia. New Zealand er et sammensatt land av mange nasjonaliteter. Dette preger selvfølgelig kulturen deres og hvordan de forholder seg til hverandre. Jeg sitter med en følelse av de faktisk har vært flinkere til å integrere en USA har vært, og det sier jo litt. Det er veldig mange asiater her, noe som gjør at det er lett å få tak i asiatisk mat. Folk i New Zealand er gjennomgående hyggelige, jeg tror ikke vi har opplevd noen form for surhet eller dårlig behandling. De virker genuint interesserte i oss og spør hvor vi er fra, og hvor vi skal. Noen vanlig uttrykk her er «how are we» og «howsit going» Det sier de hele tiden når en møtes, også er det «seeya» når en går hver til sitt. Selv om en vet at en aldri vil se denne personen igjen.

Siden vi hadde begrenset med tid, valgte vi å konsentrere oss om nord øya. Vi har hørt fra flere at det er stor forskjell på nordøya og sørøya. At det er enda likere Norge på sørøya. De har tilogmed et område som heter Fiordland. Vi tok oss rundt på nordøya med New Zealands svar på Greyhound busser. Og det fungerte fint som bare det. Tog systemet på øya er etter sigende ikke helt til å stole på, og av ganske dårlig kvalitet, uten at vi kan si noe om det. New Zealand har mye god mat. Og dette kommer av at de har gode råvarer. Sjelden har jeg smakt kjøtt som har vært så mørt som her på øya. Vi kommer gjerne tilbake for å få med oss sørøya, men da skal vi komme på sommerstid.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Wellington og Napier

25 tirsdag sep 2012

Posted by in Den store reisen, New Zealand, Wellington

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , , , , ,

Wellington

Etter å ha levd i svovel duft i noen dager var det godt å komme til havnebyen Wellington. Wellington er New Zealand sin hovedstad tiltross for at den bare er litt større en Stavanger. Turen ned fra Rotorua tok vi med buss, og det var spennende å kunne sitte høyt å kunne studere landskapet. Wellington var som forventet etter værvarslene ganske kjølig. Det er lett å dra sammenligninger med en norsk høstdag i september. Vi begynner å bli litt akklimatiserte nå, men vi fryser litt enda. Etter våre beregninger så skulle våren ha slått inn her nede nå, men den er visst forsinket. Selv om de fleste trærne blomstrer, så blir det litt som når vi går og venter på fine dager i Mai. Vi har vært skikkelig aktive på turistfronten i Wellington. Og Wellington har veldig mye å by på, og det meste er innenfor gangavstand. Vi var på rundtur med buss, på by vandring med guide, på Te Papa museet og på dagstur til vingårder utenfor byen. Museet er ganske nytt og er lagt opp til å gi aktiv læring gjennom deltakelse, det er ikke en plass for møllspiste utstoppede dyr bak en monter. Særlig barna er tilgodesett med egne områder hvor de kan aktiviseres med forskjellige oppgaver og leker. Igjen er det imponerende å se hvor sterk kulturen til Maoriene står. Og mye av deres kultur og historie er utstilt på museet. Vi fikk tildelt et eldre pensjonert ektepar til å ta oss på byvandringen. De hadde stor kunnskap om byen og dens tilblivelse og utvikling. Spesielt spennende var det å høre om forliset til fergen Wahine i 1968, som skjedde ved innseilingen til selve havnen. Bilder og film viste rystende scener fra forliset som skjedde i orkan med kast opp i 150 km/t. En hel dag med vinsmaking kan være en utfordring for de fleste, endelig godt at vi ikke kjørte bil men tok tog og hadde egen sjåfør som kjørte oss fra gård til gård. Den artigste plassen vi besøkte var en enmanns drevet vingård. Han hadde hatt en karriere i IT bransjen før han tok over farens vingård, Murilea Rise. Og nå drev han den alene. Det var ikke store gården, et par mål med vinstokk og det var det. Men han var full av entusiasme og pågangsmot. Wellington er en plass vi gjerne kommer tilbake til, men helst på sommerstid, altså februar.

Napier

Napier ligger på østkysten av New Zealand, inne i bukten Hawkes bay. På grunn av sin belligenhet så har byen et godt klima hele året. Noe som også vindyrkere har funnet ut. Og her var det faktisk så varmt at vi kunne sitte ute og spise en av dagene. Vi møtte et par på Rarotonga som bor her i byen, og vi avtalte å møte dem igjen når vi kom til New Zealand. Det var et hyggelig gjensyn og de tok oss med på lokale severdigheter. Vi var blant annet på ølsmaking (ja det går ikke bare i vin) og selvfølgelig på flere vingårder. De tok seg fri fra jobb for å ta oss rundt. Og Napier er virkelig en fin liten by ved sjøen. De har klart å beholde et sentrum med små butikker som ikke er kjedebaserte. Og de har en havn som de samtidig som det er havnevirksomhet har klart å få til å bli full av liv med boliger,kafeer og restauranter.

Rotorua

16 søndag sep 2012

Posted by in Den store reisen, New Zealand, Rotorua, Uncategorized

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , , , , , , , , ,

Vi har bodd i bunnen av et krater. For å berolige oss sa guiden at om en ser på utbrudds hyppigheten så burde det bli et utbrudd om ikke lenge, kanskje i dag til og med. Hmm. Vi er heldigvis ikke der nå lenger. Plassen som ligger i bunnen av krateret heter Rotorura. Forsåvidt ikke en særlig sjarmerende plass, men det ligger en rekke severdigheter rundt. Det første vi merket når vi kom ut av bussen var lukten. Det lukter skikkelig vondt, og som en av de lokale sa, så lenge du holder det lydløst kan du trygt slippe steam her. Rotorura er et senter for Mauri kulturen. Første kvelden var vi på Te Puia som er et slags vitensenter/forlystelsespark for Mauri kulturen og termisk aktivitet. Her lærte vi verden tredje lengste ord Te Whakarewarewatangaoteopetauaawahiao som betyr samlingsplassenn for krigerene fra Whaiao. (utrolig nyttig informasjon:-)) De har en geysir på området som har utbrudd tre ganger i timen, og kan nå opp til 30 meters høyde. Den heter Pohutu. Etterpå ble vi tatt med på en Mauri folklore opptreden. Dette ligner mye på det vi opplevde på Rarotonga. Mens Rarotongerne mener de er opprinnelsen til den New Zealandke kulturen, så er Mauriene på New Zealand litt mer reserverte når dette kommer på banen. Uansett hvordan en ser på det, så var de ihvertfall ivrige til å krige. De trengte kun den minste unnskylding for å sette i gang en kamp. Og det har de tilfelles med folkene som kommer fra Rarotonga. Vi fikk servert middag som var laget på varme steiner i et hull i bakken. Maten var veldig god, og hakket bedre en på Rarotonga.

Dagen etter ble vi hentet kl 0800 utenfor Motellet vi bodde på, og ble tatt med på en runde til andre termiske områder. Det var veldig spennende og lærerikt. Samtidig som det innholdt en del gåing i naturen. Historien til New Zealand er veldig preget av jordskjelv og vulkanutbrudd. Med et virkelig stort i vulkanutbrudd i 1886 som drepte mange mennesker. Og førte til en mini istid på nordøya. Veldig rart å se små vann som holder fra 50 til 100 grader, og som bobler. Det er også rart å kjenne at bakken er veldig varm enkelte steder. Guiden vi hadde var veldig kunnskaprik og ga oss en veldig god innføring i historie, termale forhold og natur.

Så bar det rett tilbake til motellet hvor vi ble plukket opp for en tur til Hobbiton. Hobbiton ligger ca en times kjøretur fra Rotorura. Sjåføren var en artig skrue som var henfallen til stadige innfall av lystplystring. Hobbiton er filmkullisene til både den kommende Hobbiten filmene og til de tre Ringenes Herre filmene. Det var ruskevær da vi var der, men vi kan forestille oss hvordan det er der når det er sol og fint. Tiltross for værforholdene så var det ganske spennende å få «behind the scenes» historier, og bakgrunnen for hvorfor de valgte nettopp dette stedet som utendørs kullisse. Det viktigste argumentet var at det ligger slik til at det ikke er mulig å se spor av «moderne» liv uansett hvor du ser rundt deg. Men det mest tungtveiende argumentet var det store treet som sto lagelig til ved et vann. Selv om vi ikke er dedikerte Tolkien fans, så synes vi det var givende å se hvordan de har klart å skape en hel landsby midt i ingenting.

Nå går turen videre til Wellington som er hovedstaden på New Zealand, og som ligger helt sør på nordøya.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Kiwis

13 torsdag sep 2012

Posted by in Den store reisen, New Zealand

≈ Legg igjen en kommentar

Stikkord

, , , , ,

I Auckland lider de under Stavanger-syken. Du er ikke skikkelig etablert før du har et hus som du kan gå rundt og som har en plen du kan klippe. Altså bor de fleste her i byen i enebolig, og byen er spredt utover et stort geografisk område. Jeg synes Auckland ligner på Stavanger på mange andre områder også. Det er nærhet til sjøen, og det er såkalte by-øyer. Men det bor ti ganger så mange mennesker her så det er jo litt andre forhold. Det de ikke har vært særlig heldige med er kollektiv trafikken. For noen år siden privatiserte de hele buss ordningen. Noe som har ført til at det finnes tre selskaper som driver uavhengig av hverandre og som ikke koordinerer hverken overgang eller ruter. Dessuten er ikke været helt ulikt det vi kjenner hjemme fra heller. 🙂

På Rarotonga ble vi kjent med flere fra New Zealand. På flyet til New Zealand så sier de «welcome home kiwis» når flyet lander i Auckland. New Zealandere er hyggelig folk, det er hevet over enhver tvil. De vi har møtt er gjennomført hyggelige og særdeles gjestfrie. Vi har flere stående invitasjoner om både overnatting og festlige sammenkomster her på øya.

Vi var forberedt på at det ville bli en temperaturmessing nedtur å komme hit, men det er i utgangspunktet så kaldt at vi har måttet gå til innkjøp av flere varme plagg. Det skal sies at det er særdeles kald for årstiden og at det er uvanlige tilstander. Vi pleier å si at det er typisk vår flaks å treffe på dårligere vær en det som er vanlig. Men vi kan ikke klage, vi har tross alt hatt mange dager med flott sommervær på Rarotonga.

Skal en karakterisere Auckland så vil jeg si at der er noe tilnærmet USA møter Norge i Amsterdam. Vi er positivt overrasket over det vi har sett i Auckland på de to dagene vi har vært her. Dette er en plass vi gjerne kommer tilbake til. Her er det mye å se og oppleve og utrolig hyggelige folk. Det kan fort bli en floskel å utrope alle folk vi møter som hyggelige, men vi har enda tilgode å møte noen her som er sure. Ihvertfall ikke noen av de som vi møter og som jobber i serviceyrker. Det er gått opp for oss at hvordan vi bor spiler en ganske stor rolle for hvordan vi opplever en ny plass. Altså er det mer eller mindre slik at bor vi godt, gir det en god start på oppholdet der vi er. Å bo godt kan defineres på mange måter. Det trenger ikke å være Hilton sine suiter vi snakker om, men kan like så godt være beliggenhet og service nivå ved ankomst, som noe annet. Her i Auckland bor vi på et leilighetshotel hvor vi har to soverom, kjøkkenkrok, sofa og spisebord. Standarden er moderne og delikat. Dette til en pris av rundt 700 kroner natten, og en sentral beliggenhet, gjør oss glade til sinns. Leilighetshotellet heter Celestion Waldorf appartments.

Sky tower 328 meter

En utsikt mot «byøyene»

Har du et døds-ønske, er det bare å kaste seg ut

Vi har vært litt rundt og sett på byen. Selv om mange av de innfødte går rundt med shorts og tskjorter, så bie dette for kaldt for oss. Vi har med oss noe varmt tøy, men måtte ut for å supplere litt. 14 grader og kalde vinder fra sør(les Anktarktis) gjør at det er en særdeles kald vår. Til tross for de meteorologiske utfordringer så trives vi så godt her i byen at vi har utvidet oppholdet med et døgn. Vi har vært på Auckland museum og sett på Mauri kulturen som var imponerende. Og vi har vært opp i Sky Tower som gir en fantastisk oversikt over hele byen. Imorgen reiser vi til Rototura (eller ka det hette) Kan det vær Rotorua….

Stridskano laget av et tre.

Et annet hus, utrolig gode i treskjæring var de

Maori hus, store dimensjoner

Det er en høyden som heter One Three Hill, ikke tv serien. Da europeerne kom på slutten av 1800 tallet. Så saget de ned hele treet som Mauriene holdt som hellig. Når de innså tabben plantet de et nytt tre. Men på 1990 tallet så saget Mauri aktivister ned dette som en protest. Så nå er det ikke noe tre i det hele tatt. U2 har en sang om dette som heter One Three hill.