Stikkord
backpackers, Den plagsomme amerikaner, Dingo, firehjulstrekkere, Fraser Island, regnskog, sand, sandbanke
Å reise i en organisert gruppe hvor ingen kjenner hverandre fra før kan være litt av et sosial antropologisk prosjekt. Særlig når det er lite mini FN, med åtte forskjellige nasjonaliteter samlet i en liten buss. Dette hendte oss på vei til Fraser Island rett utenfor kysten av Queensland. Han som utgjorde det amerikanske innslaget var av en slik karakter at man fort kunne mistenke ham for å ha røykt sokkene, eller det som verre var, i ungdommen. Hans altoppslukende lidenskap for fugler og trær var til tider fasinerende og til tider direkte plagsom. Han hadde brukt et halvt år på å lese seg opp på faunaen i Australia. Sittet pal på biblioteket i Sydney og lest. Godt gjort spør du meg, og han måtte jo innrømme at han kanskje burde ha unnagjort lesingen hjemmefra. Men nå var han igang med å utforske det han hadde lest om i virkeligheten, utstyrt med kikkert, forstørrelsesglass og telelinse. Hans hengivenhet til område var så sterk at du ved en samtale, eller retter monolog fra ham, fort ble tom i blikket etter bare et kvarter. Han levde på arven etter en tante, som hadde etter hans utsagn «wrapped her self around a three in a ski accident» Hva han levde av eller jobbet med var omtrent umulig å få ut av ham. Men han hadde en plan om å levere en Broadway musical som innehold en tjukk sjeggete kvinnelig værpresentatør. Ellers hvar det et eldre ektepar fra sør London. Resten var backpackere som synes overnattings fasilitetene var aldeles fantastiske, mens vi synes det var lavmål. Men nå er jo ikke vi vant med å sove på sovesaler heller da.
Fraser Island var spennende. Dette er er etter sigende verdens største øy av sand. Eller en kjempe diger sandbanke om du vil. Den er dannet etter år med sandoppsamling rundt noen vulkanske fjellformasjoner ute i havet. Hvor du en snur deg på øya er det sand, men tiltross for dette har det vokst frem vegetasjon og høye trær. Veiene er sand, og hovedveien er stranden. Den brukes også som flystripe. Det er kun lov å bruke firehjuletrekkere på øya, og du må ha en spesialtillatlse for å kjøre her. Øya er et populært rekreasjonsområde for folk som bor i Queensland området. De reiser ut her for å ligge i telt og fiske på stranden. Dermed er det ikke noen fredet og uoppdaget plett, men ganske fullt av folk over alt. Det har vært utvunnet tømmer her i tidligere tider. Og da lagte de veier innover på øya. Veier er vel et litt overdrevet begrep, men det går altså å kjøre rundt inne i skogen. Men det rister kraftig og er ganske fasinerende for oss som satt bak på en lastebil. Turen vår var på to dager med overnatting. Overnattingen var på et slags hotel inne i bushen. De har svære ferister for å holde ville dyr borte fra der hvor det bor folk. Det viste seg at Dingoen klarte å komme over alikevel, så de måtte sette på strøm i tillegg. Overalt var det oppslag om faren for dingo angrep. Blir du angrepet så stå stille og ikke prøv å spring. Dingoen er i slekt med ulven og hyler istedet for å bjeffe. På dag to var vi ute og gikk i regnskogen, og til amerikanerens store begeistring så var det et mangfold av arter. Det finnes ferksvann på øya. Det meste er regnvann som filtreres gjennom sand og blir utrolig reint og klart. Men det finnes også noen ferskvann som ikke har avløp. Blant annet Lake McKenzie. Det ble sagt at det skal lite til før du lager et hull i bunnen og vannet renner ut i sanden. Amerikaneren mente at det burde være forbud mot stilletthæler. Her tilbrakte vi to timer med bading. Vannet skal ha en helt spesiell ph verdi og sanden er nesten ren silica. Noe som gjør at du kan pusse sølvtøyet ditt her uten å få riper på det. Etter lunsj var det å hompe seg gjennom øya tilbake til fastlandet, hvor en ferge tok oss over. Tilbake til Noosa som er en surfe plass med «syden» følelse.
