Stikkord

, , , , , , , , ,

“You got visa Sir?” Det er effektivitet over den Vietnamesiske emigrasjonskontrollen. Ikke som i USA hvor de gransker sjela di og eventuelle kriminelle slektninger tilbake til svartedauden“ No we are Norweigan, Norvege” sa jeg, og fikk øyeblikkelig et flashback til en dårlig reklame for et eller annet selskap, hvor en person bare holdt opp det røde passet og uttalte “Norsk” “When you go back?” Jeg hadde selvfølgelig sjekka rundt dette med visum og viste at vi som norske kan være i Vietnam 15 dager uten noen formelle klareringer. “You got return ticket?” spurte damen. “Oh Yes” kom det fra meg, og røska opp iPhonen, som var forberedt på forhånd slik at eposten fra Singapore Air viste umidelbart. Damen bak skranken virket helt uinteresert. “I have got IPad as well” et surt blikk fra damen, som om hun ville si: hva er det du tror du er din oppblåste europeiske turist. Tror du ikke vi har slike produkter som du flasher med? “You got no return ticket, you dont go to Vietnam” Hmm, hva gjør en i en slik situasjon. Alle andre plasser i verden ville en godtatt å få se en epost hvor det klart å tydelig står at vi skal ut av landet igjen til en gitt dato som er innenfor 15 dagers fristen. “You go to airline, talk to them” Jaha. Slukøret gikk vi tilbake til en skranke hvor det sto Star Allianse, som jo Singapore Air er medlem av. Men der var det ikke. Vi ble vist til en annen skranke hvor det sto Vietnam Air. Der var det fem damer som ikke snakket engelsk. Men så, ut av det blå kom en mann, som forsto engelsk, men ikke snakket det noe særlig. Fikk forklart ham problemet, og han sendte en av damene avgårde. Fra ansiktutrykket hennes så så jeg at enten så var ikke dette noe hun hadde lyst å gjøre eller så var det noe som hadde hendt flere ganger før. Avgårde gikk hun. Etter noe som virket som en evighet kom hun tilbake med en utskrift fra en matrisekriver (sikker OKI 320). Så var det bort til damen igjen. Jeg kastet et blikk på utskriften, og for meg så så dette ut som en tapt sak. Jeg forsto meg ikke på det som sto der. Damen så vekselsvis på passet og på arket, brettet arket og la det tilside. Stemplet passene våre uten å ytre et ord, også var vi “free to go”. Merkelig opplevelese. Vi fulgte skiltene til utgang og baggasje utlevering. Når vi kom til det båndet som hadde våre kofferter så hadde det gått en stund, og jeg fikk litt angst for at noen hadde stukket av med koffertene. Men vietnamesere er utrolig glade i pappesker, og sjekker inn alt de eier og har i disse når de er ute å reiser. På båndet svirret det stort sett bare esker, og med litt fantasi og imnlevelse så kunne jeg høre klukking av høner fra noen av dem. Mens vi sto der og lurte på hvor vår baggasje var så gikk strømmen på hele flyplassen. At strømmen går i Vietnam har vist seg å være noe som skjer hele tiden. Jeg la spesielt merke til at flere av infoskjermene ikke reboota normalt men kom opp med: “press F1 to continue” det har sikkert vært noen å rota i biosen på disse maskinene. Håper bare at flygeleder systemene ikke har disse problemene når vi skal reiser hjem.

Vi fikk baggasjen vår langt om lenge. Så var det ut i et kaos av folk og taxier hvor den ene underbøy den andre. Vi måtte ta ut noen VND (vietnamesiske Dong), 100 000 er lik 30 kroner. Hele tiden mens vi sto for å ta ut penger hang det taxisjåfører over oss som hauker. Vi hadde lest at det var to selskaper som var trygge å bruke og at de ble tildelt gjennom en supervisor som sto ved køen. Vi fikk en lapp i hånda hvor det sto at vi var nå tildelt taxi 350 og at vi ikke på noen måte måtte betale mer en meteret sto på. Skulle vi få problemer måtte vi ringe et nummer så skulle de ordne opp. Det var en utrolig dårlig sammenskrudd taxi for å si det mildt. Og begge fryktet vi at den skulle bryte sammen når som helst. Avgårde bar det så mopedene skvatt rundt oss. I Vietnam har det utviklet seg til at det er en folkerett å eie en moped. Før hadde de fleste i Saigon trøsykkel, nå har de moped. Det sier litt om hvordan kaoset kan oppleves. Heldigvis er det slik at mopedene er utstyrt med horn, itilfelle det skulle bli litt stille i gatene. Vel fremme på hotellet sto meteret på 160 000 dong, vi ga ham 200 000 og var ikke kommet helt i sync med nye valutakurser, så vi synes vi burde få noen igjen. På det hotellet vi bodde på var det sikkerhetvakter, de så hva som skjedde og kom å fortalte taxisjaføren hvor David kjøpte ølet. Etterpå satt vi med en flau smak i kjeften, siden vi hadde fått tilbake penger på en tur som kostet 40 kroner. Stakkars sjåfør tenkte vi. Han hadde fortjent noen dong i drinks.

Hva skal en så mene om Vietnam. Det er et merkelig land. Merkeligere en noen annen plass vi har vært. På hoteller og restauranter så behandler de deg som du skulle være kongelig. Det er nesten så det blir for mye av det gode. Men med en gang du går litt rundt for deg selv så er det om ikke armod så er det ihvertfall ikke et luksusliv som utspiller seg forran øynene dine. Men det rare er at infrastrukturen her er veldig godt utbygd. På de mest ubebodde områdene vi var i Mekong deltaet så var det full 3G dekning på mobilen. Og det til tross for at de som bor her ikke vet hva en fast telefon er for noe. Overalt er det trådløsenett som er åpne og bare til å koble seg opp mot. Det er klart at som i Sør Afrika, så har de funnet ut at det er mye billiger å tilby mobiltelefoner og trådløse nett en å kable hele greia rundt til den minste avkrok. Men det som forundrer meg mest er at det finnes så mange som har nyeste utgave av iphone eller Samsung mobiltelefoner. Prisen på disse er ikke lavere en hjemme snarere tvert i mot. Og å kjøpe en slik må jo være noe tilnærmet en årslønn for den gjevne vietnameser. Allikevel ser en bonde ute på rismarkene med sin karakteristiske spisse hatt, stå å føre lange samtaler i mobiltelefon.

Paranoia?

I forlengelsen av det teknologiske, så merket jeg at på hotellet vi bodde på i Saigon så skjedde det ofte at Facebook oppførte seg rart, og at jeg ikke fikk kontakt med Facebook.com, men ble bedt om å gå inn via Facebook.vn. På hotellet i Mui ne så var det ikke tilgang hverken til Facebook eller herligalondon.com. Men jeg har jo vært i bransjen så lenge at jeg fikk til en workaround for facebook, men ikke for herligalondon. Det er også litt rart at når vi booket sigthseeing turer på hotelett i Saigon, så fikk vi beskjed om at vi ikke burde ta den ene, men den andre turen som gikk gjennom Saigon city. Der ble vi tatt med til en bedrift som hadde holdt på siden 1976 (altså etter at kommunistene tok over) Det var bemannet av stort sett bare handikappede, og de lagte kunstverk av eggeskall og feniss. Veldig manuellt arbeid, men med veldig flotte produkter som resultat. Ekte håndtverk. Men var det tilfeldig at de tok oss med dit? Det er også vakter/turistpoliti overalt hvor turister ferdes, passer de på oss eller passer de på oss? Jeg ser litt for meg hvordan det var å besøke øst Berlin under den kalde krigen. Men det er mulig det er jeg som er over mistenksom. Uansett jeg tok ikke sjansen på å publisere dette innlegget før jeg var trygt ute av landet. Og var det ikke noe med han som alltid var i samme heis som oss?

Folket

Vietnamesere er et arbeidssomt folk. De jobber så svetten driver. Og det er tydelig at dette er et land i fremmarsj. Det bygges og ordnes, og selv om noen plasser vi var ikke hadde særlig høy standard, så virket det som folk hadde det greit på det jevne. De er veldig flinke til å sysselsette seg selv. Det kan virke som om du ikke har jobb, så lar det seg gjøre å selge noe på gaten, enten det er frukt, eller et fullt “gatekjøkken” med stoler og det hele. Dette er jo nesten som USA, og free enterprise. Vel det var vel å sette det litt på spissen, men det slår meg stadig at det er ikke sikkert at kommunismens inntog i Vietnam var så noen tragedie. Med lav pris på arbeidskraften er de en kommende nasjon i det asia som kan ta over det økonomiske verdensherredømme. Hotellene har utrolig mye arbeidstakere, de kreler rundt deg når du spiser, og varter deg opp på alle vis. Det er også slik at de kan ansette folk på fulltid til å tørke alle blanke flater slik at det alltid ser skikkelig ut. I Norge vil det være noen en gjorde om en fikk tid. men her fikk messing rekkverk gjennomgå daglig.

Historien

Vietnam har vært fransk koloni. Arven etter franskmennene er i dag stort sett noen gamle Citorenger fra 30 tallet, croissant og baguette. Når jeg spør hvordan de forholder seg til franks nå, så virker det som de har et mye sterkere hat forhold til franskmenne en til amerkianerne. De lærer ikke franks på skolen lenger, nå er det bare engelsk. Og det er bare noen eldgamle mennesker som fremdeles kan fransk. De mener at franskmennenes inntog var en ulykke for landet. Når jeg så spør om de ikke hater amerikanerne som påførte dem så mye smerte. Så sier de at jo det er jo noen litt eldre som gjør det, men ingen av oss unge. Og den amerikanske kulturen er på fullfart inn i Vietnam. Det være seg fastfood kjeder eller merkevarer som vi har i vesten. Vi var på krigshistorisk museum i Saigon. Og jeg fikk et inntrykk av at det var mye bitterhet som lå mellom linjene.

Språket

Når vi var i hulene nord for Saigon, snakket guiden om Megan and the Gorillas. Jeg trodde til å begynne med at det var snakk om et nytt band. Men etter en stund forsto jeg at det var Americans og geriljas han snakket om. En dag sa vi «it’s very hot to day» og fikk til svar «are you looking for a botleshop». Ved to anledninger kom vi til å kommentere hvor gode de var i engelsk. Det viste seg å være en tabbe, for etter rosen ble det omtrent umulig å forstå hva de sa. Min kone mener at det ligner en god del på å snakke med demente. Det blir ofte goddagmann økseskaft svar her også. Og hun burde vite det siden hun har lang erfaring med pleie av eldre. De har engelsk som andrespråk etter morsmålet på skolen, men jeg mistenker noen for å ha sett litt mange Bruce Lee filmer istedet for å gjøre lekser. Og dermed har de også fått en egen slang på aksenten. Det går stort sett greit å gjøre seg forstått, men det dukker stadig opp noen artige misforståelser og retter du ikke har bestilt. Vår gode venn Benny, som vi møtte i Mui Ne, hadde følgende konservasjon med sin caddy på golfbanen: why did you bring the putter Hong? What? Stevie Wonder?

Reklamer