Wellington

Etter å ha levd i svovel duft i noen dager var det godt å komme til havnebyen Wellington. Wellington er New Zealand sin hovedstad tiltross for at den bare er litt større en Stavanger. Turen ned fra Rotorua tok vi med buss, og det var spennende å kunne sitte høyt å kunne studere landskapet. Wellington var som forventet etter værvarslene ganske kjølig. Det er lett å dra sammenligninger med en norsk høstdag i september. Vi begynner å bli litt akklimatiserte nå, men vi fryser litt enda. Etter våre beregninger så skulle våren ha slått inn her nede nå, men den er visst forsinket. Selv om de fleste trærne blomstrer, så blir det litt som når vi går og venter på fine dager i Mai. Vi har vært skikkelig aktive på turistfronten i Wellington. Og Wellington har veldig mye å by på, og det meste er innenfor gangavstand. Vi var på rundtur med buss, på by vandring med guide, på Te Papa museet og på dagstur til vingårder utenfor byen. Museet er ganske nytt og er lagt opp til å gi aktiv læring gjennom deltakelse, det er ikke en plass for møllspiste utstoppede dyr bak en monter. Særlig barna er tilgodesett med egne områder hvor de kan aktiviseres med forskjellige oppgaver og leker. Igjen er det imponerende å se hvor sterk kulturen til Maoriene står. Og mye av deres kultur og historie er utstilt på museet. Vi fikk tildelt et eldre pensjonert ektepar til å ta oss på byvandringen. De hadde stor kunnskap om byen og dens tilblivelse og utvikling. Spesielt spennende var det å høre om forliset til fergen Wahine i 1968, som skjedde ved innseilingen til selve havnen. Bilder og film viste rystende scener fra forliset som skjedde i orkan med kast opp i 150 km/t. En hel dag med vinsmaking kan være en utfordring for de fleste, endelig godt at vi ikke kjørte bil men tok tog og hadde egen sjåfør som kjørte oss fra gård til gård. Den artigste plassen vi besøkte var en enmanns drevet vingård. Han hadde hatt en karriere i IT bransjen før han tok over farens vingård, Murilea Rise. Og nå drev han den alene. Det var ikke store gården, et par mål med vinstokk og det var det. Men han var full av entusiasme og pågangsmot. Wellington er en plass vi gjerne kommer tilbake til, men helst på sommerstid, altså februar.

Napier

Napier ligger på østkysten av New Zealand, inne i bukten Hawkes bay. På grunn av sin belligenhet så har byen et godt klima hele året. Noe som også vindyrkere har funnet ut. Og her var det faktisk så varmt at vi kunne sitte ute og spise en av dagene. Vi møtte et par på Rarotonga som bor her i byen, og vi avtalte å møte dem igjen når vi kom til New Zealand. Det var et hyggelig gjensyn og de tok oss med på lokale severdigheter. Vi var blant annet på ølsmaking (ja det går ikke bare i vin) og selvfølgelig på flere vingårder. De tok seg fri fra jobb for å ta oss rundt. Og Napier er virkelig en fin liten by ved sjøen. De har klart å beholde et sentrum med små butikker som ikke er kjedebaserte. Og de har en havn som de samtidig som det er havnevirksomhet har klart å få til å bli full av liv med boliger,kafeer og restauranter.