Stikkord

, , , , ,

I Auckland lider de under Stavanger-syken. Du er ikke skikkelig etablert før du har et hus som du kan gå rundt og som har en plen du kan klippe. Altså bor de fleste her i byen i enebolig, og byen er spredt utover et stort geografisk område. Jeg synes Auckland ligner på Stavanger på mange andre områder også. Det er nærhet til sjøen, og det er såkalte by-øyer. Men det bor ti ganger så mange mennesker her så det er jo litt andre forhold. Det de ikke har vært særlig heldige med er kollektiv trafikken. For noen år siden privatiserte de hele buss ordningen. Noe som har ført til at det finnes tre selskaper som driver uavhengig av hverandre og som ikke koordinerer hverken overgang eller ruter. Dessuten er ikke været helt ulikt det vi kjenner hjemme fra heller. 🙂

På Rarotonga ble vi kjent med flere fra New Zealand. På flyet til New Zealand så sier de «welcome home kiwis» når flyet lander i Auckland. New Zealandere er hyggelig folk, det er hevet over enhver tvil. De vi har møtt er gjennomført hyggelige og særdeles gjestfrie. Vi har flere stående invitasjoner om både overnatting og festlige sammenkomster her på øya.

Vi var forberedt på at det ville bli en temperaturmessing nedtur å komme hit, men det er i utgangspunktet så kaldt at vi har måttet gå til innkjøp av flere varme plagg. Det skal sies at det er særdeles kald for årstiden og at det er uvanlige tilstander. Vi pleier å si at det er typisk vår flaks å treffe på dårligere vær en det som er vanlig. Men vi kan ikke klage, vi har tross alt hatt mange dager med flott sommervær på Rarotonga.

Skal en karakterisere Auckland så vil jeg si at der er noe tilnærmet USA møter Norge i Amsterdam. Vi er positivt overrasket over det vi har sett i Auckland på de to dagene vi har vært her. Dette er en plass vi gjerne kommer tilbake til. Her er det mye å se og oppleve og utrolig hyggelige folk. Det kan fort bli en floskel å utrope alle folk vi møter som hyggelige, men vi har enda tilgode å møte noen her som er sure. Ihvertfall ikke noen av de som vi møter og som jobber i serviceyrker. Det er gått opp for oss at hvordan vi bor spiler en ganske stor rolle for hvordan vi opplever en ny plass. Altså er det mer eller mindre slik at bor vi godt, gir det en god start på oppholdet der vi er. Å bo godt kan defineres på mange måter. Det trenger ikke å være Hilton sine suiter vi snakker om, men kan like så godt være beliggenhet og service nivå ved ankomst, som noe annet. Her i Auckland bor vi på et leilighetshotel hvor vi har to soverom, kjøkkenkrok, sofa og spisebord. Standarden er moderne og delikat. Dette til en pris av rundt 700 kroner natten, og en sentral beliggenhet, gjør oss glade til sinns. Leilighetshotellet heter Celestion Waldorf appartments.

Sky tower 328 meter

En utsikt mot «byøyene»

Har du et døds-ønske, er det bare å kaste seg ut

Vi har vært litt rundt og sett på byen. Selv om mange av de innfødte går rundt med shorts og tskjorter, så bie dette for kaldt for oss. Vi har med oss noe varmt tøy, men måtte ut for å supplere litt. 14 grader og kalde vinder fra sør(les Anktarktis) gjør at det er en særdeles kald vår. Til tross for de meteorologiske utfordringer så trives vi så godt her i byen at vi har utvidet oppholdet med et døgn. Vi har vært på Auckland museum og sett på Mauri kulturen som var imponerende. Og vi har vært opp i Sky Tower som gir en fantastisk oversikt over hele byen. Imorgen reiser vi til Rototura (eller ka det hette) Kan det vær Rotorua….

Stridskano laget av et tre.

Et annet hus, utrolig gode i treskjæring var de

Maori hus, store dimensjoner

Det er en høyden som heter One Three Hill, ikke tv serien. Da europeerne kom på slutten av 1800 tallet. Så saget de ned hele treet som Mauriene holdt som hellig. Når de innså tabben plantet de et nytt tre. Men på 1990 tallet så saget Mauri aktivister ned dette som en protest. Så nå er det ikke noe tre i det hele tatt. U2 har en sang om dette som heter One Three hill.

Reklamer