Her skjer det ikke mye. Det mest spennende er at den ene hanen er blitt hås. Det er foreløpig uklart om veterinær er underrettet. Ellers er det å melde at en geit med kje er plassert i vår umiddelbare nærhet, denne gangen heldigvis ikke frittgående.

Det har ikke vært til å unngå at vi gjennom seks uker med mat dyppet i frityrkoker har lagt noen få millimeter til på livvidden. For å bøte på dette har vi leid sykler for å ta oss rundt. Det har vært greit å kunne føle en viss grad av trening i tillegg til at vi har kommet oss dit vi vil. Det tar omtrent en halv time å sykle inn til byen. Å snakke om en by er forresten litt i overkant. Den minner mer om Solakrossen tidlig på søttitallet. Noen få butikker og fire minibanker og en ukulele butikk. Det må vel være verdens eneste butikk som har spesialisert seg på å selge ukuleler. Dagene går stort sett med til å lese bøker å se på solen gå over himmelen. Vi subber ned på stranden når det blir for varmt og kaster oss i havet. Apropos vektøkning og sånn. Vi har sett noen lure blikk fra de lokale, og i dag fant vi ut at i forfedrene til de som bor på øya nå, var kannibaler. Jeg regner med at vi i vår alder neppe kvalifiserer som saftig biff og at de heller går for noen av de unge og velldreide av begge kjønn. Livet er ikke så verst selv om en ikke har noe særlig å ta seg til. Vi har vært to ganger på den lokale baren «the shipwreck hut» og begge ganene har vi truffet på hyggelige new zealandere. Det er stort sett new zealendere og australiere som reiser hit på ferie. Han som driver «The shipwreck hut» er en amerikaner på godt og vondt. Han har bodd både i Alaskeaog på Hawaii. Hyggelig fyr men ingen crooner av klasse 🙂 Baren stenger tidlig, sånn rundt ni på kvelden, og da er det bare å tusle seg hjem i stupmørke, og krysse alle fingre for at en ikke blir kjørt ned av en eller annen fyllekjører.

Denne bildekrusellen krever javaskript.