Verden oppsummert

Stikkord

, , , , , , , , ,

Litt pretensiøs overskrift, men dette er verden sett med våre øyne. Og i likhet med alt som har stått på bloggen her, så er dette helt og holdent våre opplevelser og våre tanker og meninger om hvordan vi opplever verden.

Det er en kjennsgjerning at «folk flest» bor i skur. Ikke bare i townshippene i Sør Afrika, men også i rike USA. Det er store forskjeller på fattig og rik, det vet alle, men det er spesielt å se dette med egne øyne. Det gir en større forståelse for hva verdifordeling dreier seg om. Det er stort sett bare den vestlige verden som er vant med å bo i enebolig eller store leieligheter. Noen steder vi har vært har de ikke hatt behvov for noe annet en et skur. Som feks på Rarotonga hvor klimaet gjør at du kun trenger et tak over hodet for å beskytte deg fra regnet. Der så vi flere som tilsynelatende ikke hadde dårlig råd men bodde svært enkelt fordi de ikke trengte noe av det vi regner som «nødvendigheter».

Det som kanskje forunderer mest er hvor utbredt teknologi er. Selv langt oppe i Mekong floden og i utkantene i Sør Afrika har de Iphone eller Samsung mobiltelefoner. Og det er god mobildekning, også i utkantsstrøk. Det har heller aldri vært problem å finne et trådløst nett å koble seg opp mot. Dette har jo da også medført at det har vært enkelt å holde seg oppdatert på hva som skjer hjemme. Både gjennom Facebook og gjennom Aftenbladets pfd utgave. Internett har ført til at verden har blitt mindre og lettere å holde seg orientert i.

Tips

Tips til de som vil gjøre det samme som oss.

Ikke bare snakk om det, sett igang og gjør det. Er det mulig for oss å gjennomføre det kan alle. Vi har ikke hatt noen form for problemer på reisen. Kanskje bortsett fra en ganske dyr Norrøna jakke som forsvant, og en koffert hvor glidelåsen røyk midt i Auckland. Men noe må en regne med at skjer. Men vi har ikke vært syke (bortsett fra at Åse hadde en tredagers forkjølelse i Vietnam). Ikke har vi vært plaget med dårlig mage, noe som igjen har medført at vi nok må hive oss på en dramatisk slankekur når hverdagene begynner igjen.

Hva skal en ha med?

Vi hadde to store kofferter på rundt 23 kg hver. Dette er praktisk for da kan du ikke handle noe siden dette er vektgrensen på de fleste flyselskap er 23 kg/51 Lb. Lykken har vært å ha en koffert full av rene klær.  Noen av klærne har vi vært nødt til å bytte ut, og vi var jo ikke forberedt på at det skulle være kaldt enkelte plasser. Men heldigvis har vi fått besøk av slekt og venner to ganger på turen. Og de har hjulpet oss med å transporere hjem ting vi ikke hadde bruk for lenger. Vi hadde med oss en Mac, to Ipader, to Iphoner og etterhvert to Kindle Touch lesebrett. Samt to kamera. Har en såpass mye elektronisk utstyr må en også ha med ladere av mange format. Og ikke minst adaptere som gjør det mulig å bruke laderne i alle forskjellige land. Jeg hadde alt dette i min sekk slik at vi kunne være opperative uansett om baggasjen skulle komme bort.

Flyselskaper

Vi hadde billett gjennom Star Allianse selskapene, og det fungerte veldig godt. Vi hadde ikke noe særlige behov for å endre på bilettene. Det eneste som var litt frusterende var at jeg ikke hadde skrevet å med dobbel a når jeg bestilte. Skal vi rangere flyselskapene må vi si at Singapore Airlines går av med seieren og er den desiderte vinneren. Maten smaker til og med godt på deres flyvninger. Som en god nummer to kommer Air New Zealand, som Kiwier flest er de ganske avslappet og tar ting litt mer med ro. Samtidig som de er oppmerksome og imøtekommende. De maser ikke om seteryggen og gardinene når flyet skal lande. Virgin USA er på nummer tre. De var også veldig gode på service og ivaretakelse av de reisende. Å fly i USA var faktisk det som medførte mest frustrasjon. Vi opplevde aldri at flyene gikk til rett tid. Det var forsinkelser uansett. Det som har forundret oss er at baggasjen aldri ble borte eller forsinket.

Overnatting

Vi har stort sett bodd på hotell, men har også leid leiligheter og også en bungalow. Stort sett har vi brukt Kayak.com som hovedsøke verktøy for å finne gode priser, men vi har også brukt hotels.com og agoda.com direkte i enkelte tilfeller. Noen ganger har vi bestilt i god tid i forkant, mens feks i USA hente det at vi kjørte inn på en McDonalds langs veien fordi de har trådløst internett og bestilt hotell for kvelden. Det har også hendt at vi har gått direkte på hotellet og spurt om gode priser. Vi har vært innom de fleste standarder, fra backpacker hotell til Hilton. Mye kan sies om standarder og bilder av hoteller på nett. De lover ofte mer en de holder. Rom ser større ut en de er og svømmebasseng ser ut som de er av olympiske dimensjoner, mens det bare er en plaskedam. For å gjøre oss opp en mening om hvordan hotellene er har vi brukt Tripadvisor flittig. Dette har stort sett vært veldig velykket. Trekker du fra de beste og de værste anmeldelsene finner du ofte den riktige vurderingen.

Budsjett

Vi klarte stort sett å holde budsjettet. Men skal vi gjøre turen en gang til ville vi nok reist motsatt vei, altså mot øst, og startet i januar. USA og Australia er dyre land å reise i og gjorde store innhogg i lommeboken. Vietnam og Malaysia er billige land hvor en kan bo som konger for 500,- kroner natten på hotell, og det er billig å gå ut og spise.

Dette har ikke bare vært en reise for å slappe av, det har også vært en dannelses reise for å lære om andre kulturerer og andre samfunn. Og dannelse har vi fått til gangs. Det er utrolig mange inntrykk og oppleveleser som nå skal fordøyes og pleies slik at de dukker opp som gode og hyggelig minner senere i livet. Tusen takk til alle dere som har fulgt oss på denne reisen gjennom å lese bloggen, og takk til alle dere som har kommet med postitive tilbakemeldinger.

Cape Town

Stikkord

, , , , , , , , , , ,

Vi ble bergtatt av Cape Town og Sør Afrika når vi var her i vår. Og bestemte derfor at vi ville legge avslutningen på turen vår hit. Og det ble ingen nedtur. Cape området har mye å by på, og du kan sysselsette deg med mange slags opplevelser og ekskursjoner. Dette er noe helt annet en Europa samtidig som det sies at Cape Town er det nærmeste du kommer Europa i Afrika. I Cape området er det lett å leve det gode liv. Det er flust med gode restauranter som gir deg gode måltider til en forholdsvis rimelig penge. Det dyrkes mye vin i dette området og du kan faktisk ta den røde hopp på hopp av bussen til noen av vingårdene som nesten ligger midt i byen. Det finnes også en botanisk hage som visstnok er veldig bra. Table mountain dominerer bybilde der den troner majestetisk over byen, og er lett å få øye på uansett hvor du er. Du kan ta kabelbanen opp og ned eller du kan gå på beina. Vil du gå anbefaler vi at du tar på deg godt fottøy og litt ekstra klær siden det ofte kan bli kjølig på toppen. Det gjelder å velge en dag med gode værvarsler siden det ofte kan blåse og komme tåkeskyer innover platået. Capetownere kaller disse skyene for the tableclouth. Vi gikk både opp og ned denne gangen, og det er en ganske krevende å gå ruten opp fra kabelbane stasjonen. Dette er den såkalte Platteklip gorge som ble brukt av europeere første gang i 1503. Det tok oss to timer og 40 minutter å gå opp og en time og 45 minutt å gå ned. For våre utrente bein var dette ganske utfordrende, men en fantastisk opplevelse.

Waterfront er et slags rikmannseldorado. Det er et ombygd industriområde, som er gjort om til forlystelser. Dette er jo en trend vi ser over hele verden, fra Oslo via London til San Franscico, men her i Cape Town har de beholdt en del av industrien og den lever side ved side med restauranter og butikker. Dette synes jeg gir en ekstra dimensjon til plassen. Det er mulig å sitte ute å ta seg noe kaldt å drikke mens en ser på aktiviteten i havnen.

Det er ikke til å legge skjul på at Cape Town i likhet med hele Sør Afrika har sine utfordringer. Det er mye tigging på gatene og mange lever langt under fattigdomsgrensen. I de karakteristiske townshippene bor de fleste i hjemmelagde hytter av bølgeblikk og kryssfiner. Det bor nærmere en million mennesker i townships i Cape Town. Townshippene er en arv etter den tiden når svarte og fargede ikke fikk lov til  å eie land. De derfor gitt områder i utkanten av byene i Sør Afrika. Forholdene i disse bydelene er varierende, noen har gjennom offentlige tiltak fått nye oppført nye enkle men funksjonelle hus. Det som har skjedd i enkelte tilfeller er at en da har bygget et skur på baksiden av huset og bor i det samtidig som en leier ut huset en har fått av staten. Det blir hevdet av fra flere hold at halvparten av de som bor i townships er fornøyde med det, mens den andre halvparten mer en noe ønsker seg bort. Fra hvite blir det hevdet at de som bor i townships har en barnslig forståelse av verdier og livskvalitet. Fra vårt vestlige ståsted så finner vi det rart at noen kan bo i det som er å regne for slum, samtidig som de har dyre fine biler, det siste innenfor mobiltelefoner og svære parabolerantenner på taket av hytta si. Det blir feil å si at det handler om prioriteringer, for mange av disse menneskene kommer seg ikke ut av det livet de er blitt født til å leve. Sist vi var i Cape Town var vi i townshipet Guguletu og spiste på Mzolis. Det var meningen at vi skulle der i år også, men det ble av forskjellige årsaker dessverre ikke noe av. Besøket på Mzolis var en av de opplevelsene i Cape Town som jeg ikke ville vært foruten. Vi var der på en fredagskveld og ikke på den tradisjonelle søndags festen. På søndager er det mye turister og høy party faktor. Mens på fredagen var vi de eneste hvite. En rar og fremmedartet opplevelse. Vi fikk hilse på Mzoli siden sjåføren vår hadde sagt at vi var høyere stående politikere i Norge.

Jeg har med stor glede lest Tomm Kristiansen sin bok om Cape Town, og det har gitt en ekstra dimensjon til oppholdet der. Selv om den oppvoksende og studerende slekt ikke er helt enig i hans betraktninger og meninger. På spørsmål rundt hvordan det går politisk så får vi nesten uten unntak til svar at heldigvis så er det opposisjonen som styrer Cape Town, og det er det som gjør at det det meste fungerer bra. Hellen Zille gis mye av æren for at Cape provinsen fungerer bra. Både svarte, fargede og hvite vi snakket med er enige om det.

Uansett Cape Town er en fantastisk by og Cape provinsen er et fantastisk område som fortjener et besøk. En bør ikke la seg skremme av rykter om åpenlys vold og kriminalitet. Tar en de rette forehåndsregler og husker på at dette ikke er som å gå i på gata i en norsk by, så er det ikke mye å være redd for. Det er klart at tigging kan være plagsom. Og noen ganger kan tigging gå over til å bli et ran, vi opplevde ikke det, men vår sønn som studerte et halvtår i Cape town var med på å bli spurt om penger, men avslo hvorpå tiggeren sa at han måtte ta frem kniven om han ikke fikk penger. Men han tok bare en hundre Rand seddel selv om de hadde mer på seg. Vi har også forsøkt å kjøpe mat til gravide tigger, men vi fikk beskjed om at de bare solgte det videre. Så det beste er å få tak i mat kuponger og dele ut disse nå noen tigger etter penger til mat.

Hvordan skal det gå med Sør Afrika?

Nå har vi vært ikke bare i Cape område, men også i Johannesburg og Kruger. Det er nesten en unison misnøye med Zuma som president. Mens alle uavhengig av rase hyller Mandela som den store helten. Det er nesten så vi får inntrykk av at heltedyrkelsen har gått litt for langt. Det er ingen tvil i mitt hjerte om at Mandela var en stor leder og en statsmann. Men med Zuma så virker det som om pendelen har svingt ut den andre veien. Zuma er zulu og ved det kommende valget så trenger han bare å mobilisere zuluene for bli gjenvalgt. Siden zuluene utgjør ca 60 prosent av befolkningen i Sør Afrika. Det hviskes og tiskes om korrupsjon og uhederlige forbindelser helt til topps i maktapparatet. Som en av våre guider sa det: Jeg kjempet mot nasjonalistene og hjalp ANC frem selv om det kostet meg jobben min, nå ser det jaggu ut som vi må kjempe mot ANC. Min oppfatning er at det var Mandela som gjorde overgangen fra apartheid til et forsonings prosjekt. Det kunne veldig gjerne blitt en revolt på 90 tallet. Det er de svarte som er majoriteten i Sør Afrika, og det kan godt hende at det kan bli uroligheter her igjen. Jeg håper ikke det skal skje, men vi har sett gryende tendenser igjennom hele  året. Med gruvearbeidestreiken og opprør blant vinarbeidere.

Franschhoek

Stikkord

, , , , , , , , , ,

Franschoek er en liten landsby inn i landet for Cape Town. Der går livet litt roligere for seg en ellers i verden. Det er i hovedsak vin og jordbruk de lever av her. Som den observante leser har fått med seg så har vi vært på mange vingårder gjennom denne reisen vår. Og da ble det å oppsøke de mange mulighetene som fantes i dette området en selvfølge. Vi tok inn på et bed and breakfast som heter Maison Chablis, og som ligger strategisk til midt i Franschhoek. Det viste seg å være veldig koselig i ordets rette betydning, og hadde en hyggelig dame ved navn Pat som passet på at vi hadde det fint og hygget oss. På Maison Chablis hadde de ordnet med en guide som kom og hentet oss på hotellet i Cape Town og som leverte oss tilbake til Cape Town etter en og en halv dag med vinsmaking. Guiden heter Bradley og viste seg å være en hyggelig kar, som hadde valgt en alternativ karriere etter at han hadde solgt bedriften sin. Bradley hadde mye kunnskap om vin og var et godt supplement til vingårdene når det kom til informasjon om vin og vindyrking.

Franschhoek er en fantastisk fredet plett i en ganske urolig verden. Her er det fint å være turist. Det var franske Hugenoter som kom hit på flukt fra religiøs undertrykkelse i Frankrike. Og det var disse som innførte ideen om å prøve ut vindyrking i området. Klimaet her er veldig gunstig for å dyrke hva som helst. Det er varmt om dagen og kjølig om natten, og du får ofte en bris fra fjellene som også virker kjølene. Det blir sagt at det var elefanter her når de første europeerne kom, men vi så ihvertfall ingen. Sammen med vin henger jo også god mat, og Franschhoek har mange restauranter av høy klasse. Vi var på tre av disse, Le quartier francais, the French connection og Le bon Vivant. Alle tre var kjempegode opplevelser på hver sin måte og ingen av dem var særlig dyre. Her er det lett å leve det gode liv. Hvis en besøker Cape område noen gang må en ta turen hit. Det er bare en times kjøretur fra Cape Town på gode veier. Det er også mulig å få en fastpris på taxi hit. Anbefales!

Kruger parken

Stikkord

, , , , , , , , , , ,

Vi hadde satt av fem dager i Johannesburg på denne turen. Vi hadde samtidig veldig lyst til å reise opp i Kruger parken, som vi hadde hørt mye positivt om. Vi fikk et tilbud fra Wildlife Safari, som vi syntes var veldig forlokkende, og som gikk over fire dager. Så da var det bare å proppe seg med malaria tabletter og komme seg av gårde. Wildlife har et samarbeid med et guesthouse som heter Waybury, og de henter og bringer på flyplassen, så da var det bare å kaste seg på det tilbudet også. Etter en god natt på Waybury kom guiden vår Clive og plukket oss opp rett etter frokost. Clive viste seg å være en godt voksen og godslig kar, som hadde et stort hjerte for Kruger parken og alt som har med den å gjøre. Det er rundt fire og en halvtimes kjøring direkte opp til parken, men vi hadde valgt «the panorama route» i tillegg, og dermed tok det litt lenger tid. Det var fantastisk å se utsikten i Blyde river canyon og Gods window. Så bar det videre til første overnattingssted som var rett utenfor parken. Morgenen etter kjørte vi inn i parken ved Malelane. Det tok ikke mange minuttene før vi så en flokk Impalaer. For oss var dette til å begynne med veldig eksotisk, men det skal visstnok være bortimot  halvannen million eksemplarer. Til og begynne med var vi litt skuffet over å skulle kjøre i en nokså vanlig minibuss, men når vi opplevde opp mot 42 varme grader, var det greit å  kunne rulle opp vinduene og kjøle seg litt ned i blant. Det er strengt forbudt å gå ut av bilene i parken, det er kun mulig på helt spesielle plasser og i campen. Og selvfølgelig har du skrevet under på at du fraskriver deg retten til å anklage parken om noe skulle tilstøte deg. Vi brukte dagen til å jakte på alle slags dyr, og det rare er at de ikke blir redde når det kommer biler. De har vendt seg til at det finnes noen blikkbokser som kjører rundt i parken. Parken er forøvrig rundt 20 tusen kvadratkilometer. De to neste dagene var det opp klokka 0430 for å være klar når dyrene var synlige og før det ble så varmt at de søkte skyggen. For Clive var det viktig at vi fikk oppleve «the big 5» Løver, elefanter, bøffel, leoparder og neshorn. Clive profilerer seg med slagordet «see the big 5 with Clive» Og the big 5 ble det. I starten så det litt mørkt ut når det gjaldt løver og leoparder, men så plutselig kom vi inn i en stim, og vi så totalt 11 løver og 3 leoparder. Det er utrolig hvor nære du kommer disse dyrene. Tredje dagen var på nattsafari for å se på de dyrene som er såkalt nocturnal, eller nattdyr. Det var veldig spennende når vi klarte å tirre på oss en elefant. De som tror at elefanter er trege dyr tar definitivt feil. En tur i Kruger parken er definitivt å anbefale. Det som kanskje overasket meg mest var hvor frodig og grønt det var. Da jeg var på safari i Cape provinsen så var det tørt og nesten litt ørken. Her var det litt som i den norske fjellheimen. Men det er kanskje ikke så rart for det var et fantastisk fyrverkeri av et torden og lyn, og et kraftig regnvær. Men om dagen var det varmt som i en bakerovn. Det var heller ikke noe særlig dekning for mobiltelefoner, og det var heller ikke internett annet en på en internett kafe på campen. Og apropos forrige post om småkryp, så tror jeg at Kruger parken har verdensrekord i krypende, kravlende, flygende objekter. Vi fikk noen myggstikk, men satser på at det ikke var Malaria infisert mygg.

Småkryp

Stikkord

, , , , , , , , ,

Når en reiser lenge i varme klima, så må man venne seg til at det kravler litt mer i krattet en hjemme. Vi har fått veldig høy tåle evne over alle slags insekter og småkryp. Noen ganger er det bare sjarmerende når en firfirsle klatrer opp veggen mot lyset. De lager en slags klikke lyd, og det var ikke noe særlig å ha inne på rommet. Det som er greit med disse er at de spiser fluer og mygg, og det kan vi like. Utover det gjør de ikke en flue fortred, eller rettere sagt det er nettopp det de gjør. Vi har jo vært borti noen kakerlakker og de er litt eklere. Særlig når du leser at de er veldig glade i å slukke tørsten i øyevannet til mennesker som sover. Vi var som nevnt tidligere ute og spiste en overpriset hummer en kveld. Mens vi satt der og ante fred og ingen fare, kjente jeg noe som kravlet over bena mine. Jeg gjorde som ingenting, men ble ganske forundra når jeg så en halvmeter kakerlakk pile bortover gulvet. Senere var vi på den lokale restauranten som vel ikke er noe annet en et hull i veggen. Vi spiste et utsøkt måltid med curry til en veldig rimelig penge. Begge var enige om at det var en god mat opplevelse. Helt til kakerlakken kom frem. Vel vi lever godt med at det kravler og kryper litt rundt oss.

Utflukter

Vi har vært på to utflukter her på Mauritius. En med katamaran som var en veldig behagelig opplevelse, men der alle andre en oss snakket fransk. Noe som gjorde at jeg fikk hentet frem fra glemselen de få franske glosene jeg kan, je suis, tu es osv. Mauritianerne liker båter og den siste turen gikk med speedbåt nedover hele vest kysten. Ombord på denne båten var det to gutter fra London som var temmelig livlige. Blir jo ofte det når du begynner å drikke øl før klokka ni. Uten at jeg fordømmer noen som gjør det🙂 Når ølen tok slutt var det over på hjemmelaget rom. Jeg smakte på den rommen, og det var vel ikke det beste jeg har smakt. Den beste opplevelsen på denne turen var å svømme med delfiner. Jeg var ikke så heldig at jeg kom helt nær dem, men den ene engelskmannen var helt euforisk over å ha vært i nærkontakt med dem. Mulig at det skyldes rommen, hva vet jeg.

Det lakker og lir på turen vår. Men fremdeles er det noen uker igjen. Neste stopp er Sør Afrika med tur til Krüger parken. Følg med på oppdateringene frem mot jul.

Mauritius

Stikkord

, , , , , , , , , ,

Mauritius er en slags sørlige halvkules svar på Miklagard. Dette var en plass å søke havn når en skulle sjøveien til India og lenger øst. Det var her de kunne bunkre fersk frukt og vann. Portugiserne var de første som kom hit på 1500 tallet, etter at de hadde funnet ut at det var mulig å seile rundt Cap det godehåp uten å forsvinne utenfor kartet. Det bodde ingen på øya før europeerne kom hit. Seinere kom hollenderne som gjorde øya til koloni og så fulgte franskmenn og briter på som koloniherrer. Det er etterkommere av afrikanske slaver som er grunnstammen i befolkningen her nå. De kalles for Creoler og blir stadig færre. Da slaveriet opphørte i 1830 årene ble det behov for å importere gjestearbeidere og disse kom i hovedsak fra India. Drosjesjåføren som kjørte oss fra flyplassen til hotellet, var indisk muslim. Men når vi spurte ham om hva han følte mest tilhørighet til Afrika eller India, så kom det kontant; Europa. Vi føler at det er Europa som står oss nærmest sa han. Det offisielle språket på Mauritius er engelsk, men det skulle en ikke tro. De fleste som snakker til oss begynner med fransk. Og fransk snakkes overalt. Det finnes også en avart av fransk, en blanding med afrikansk som kalles creolsk (som ikke har noe med det som snakkes i sørstatene i USA å gjøre). Den største religionen her er Hinduisme noe som gjør Mauritius til det eneste landet i verden hvor hinduisme er den bærende religionen. Vi har et slag utendørs tempel som står helt i vannkanten rett nedenfor hotellet som vi bor på. Der ofres det og brennes røkelse så vi kjenner lukten helt bort hit.

Mauritius er en frodig øy. I følge den omtalte drosjesjåføren, så er de selvforsynt med det meste utenom ris. De har prøvd flere ganger å få til ris produksjon men har ikke lykkes. Jeg er sikker på at om du kaster en epleskrott på en ny pløyd åker vil du ha et epletre der iløpet av en helg, og epler i løpet av en måned. Det meste gror her, men det som har vært den store eksportartikkelen er sukker. Og har du mye sukker så kommer fort biproduktet rom.

Vi har hørt motstridende meninger om sysselsettingen på øya. Noen mener at det er høy sysselsetning og at nesten alle er i arbeid, andre mener at det er vanskelig med arbeid.Uansett så er dette et kremmerfolk. Du går ikke lenge på gaten eller på stranden uten at det blir tilbud om å kjøpe et eller annet. Og skulle du ha behov for taxi så stopper det garantert en uansett hvor du står langs veien. Og da må du først forhandle på pris. Vi har enda tilgode å se at noen taxier har taksameter. Det er fort gjort å bli lurt som blåøyd turist. Nå er jo vi ikke så veldig blåøyde lenger, men vi gikk på en kjempesmell som innbefattet en overpriset hummer som ikke var god engang. Det er første gang på hele turen at vi har følt oss virkelig lurt.

Noen ganger er det greit å ta det med ro. Og i dag har det mest spennende hendelsen vært å se på ei flue som kjempet for livet i svømmebassenget. Det er med blandede følelser jeg kan melde om at det dessverre endte med døden. For fluen altså. De neste dagene satser vi på å ta en tur rundt på øya med Mons, en taxisjåfør som er rimelig prutbar, og som har lovet å vise oss rundt.

 

Glass, stål og betong

Stikkord

, , , , , , , , , , , ,

Selv om reisen vår ikke dekker mer en en liten del av Asia, ja faktisk bare en liten del av sørøstasia, så er det likevel noen observasjoner som vi har gjort som er verdt å dele. Jeg er litt usikker på hva vi hadde som forventninger. Det er jo mange som vi kjenner som er veldig forelsket i Asia. Og som reiser dit til stadighet, og til og med noen som har kjøpt seg hus der. Men at det skulle være så annerledes hadde jeg ikke ventet. Nå er jo Singapore nesten som vesten i østen, og er vel ikke representativt for hvordan østen er. Men allikevel så ser du klare forskjeller fra hva vi har sett tidligere på reisen. Bare det at folk i denne regionen er livredde for å bli brune. Så redde er de for dette at de går med paraply og dekker seg til selv om det er varmt. De som er brune er per definisjon arbeidsfolk som må jobbe ute. Det er også fascinerende å se forskjellen på «penge» staten Singapore, den moderate kommunist staten Vietnam og den moderate muslimske staten Malaysia. Som taxisjåføren som kjørte oss fra flyplassen i Singapore sa da jeg spurte ham om han var glad for å bli kvitt engelskmennene; gla og gla, vi var mye gladere for å bli kvitt malayene. De er jo muslimer. Men det er noen fellestrekk som går igjen i de landene vi har besøkt. Det bygges overalt, og det bygges moderne. Det er glass, stål og betong som reises i høye bygg. Overalt er det lapper på butikk og restaurant dører; Hiring, help wanted. En plass hadde de til og med skrevet lønnen som ville bli gitt til den som eventuelt ble ansatt. Det finnes ikke noe tegn til nedgangstider og kutt i økonomien. Her er det full gass. Dette er land som kommer for fullt, og kan overta det økonomiske verdensherredømme. Lav lønn, høy arbeidsmoral og beskjeden levestandard er uslåelige element i det å bygge opp gode økonomier. Det eneste som kan true denne utviklingen er at det i disse landene nå adopteres det vestlige shopping hysteriet. Jeg har sett flere Louis Vutton butikker i østen en jeg har sett i noe annet land jeg har vært i. Overalt finnes det store handlesenter i marmor og stål. Og i det som betegnes som utviklingslandet Vietnam, er det også full fart.Det som er litt rart med Vietnam er at de tar vare på alt. Vi kjørte forbi en som hadde samlet seg en haug med forstillinger fra gamle kinesiske lastebiler. Jeg spurte hva han skulle med dem, og fikk som svar at det var alltid noen som hadde behov, også var de så vanskelige å stjele. Det er mange skrotnisser i Vietnam, men det er tydelig at de nyttiggjør seg av ting vi ser på som søppel. Men en ting forundret meg både i Vietnam og andre plasser vi har vært i østen, og det er at de luker og trimmer hekker og står på, men bosset som flyter rundt det lar de ligge.

En undersøkelse av CNN viser at den jevne kineser nå nesten ikke sparer noe av lønnen sin. Mot over en femtedel i snitt i generasjonen som vi hører til. Det blir spennende å følge utviklingen i denne regionen fremover, og mange ser også mot Australia som en del av dette området. Jeg tror at det vi kaller en økonomisk verdens krise egentlig er en amerikansk og europeisk krise.

Kuala Lumpur

Stikkord

, , , , , , ,

Vi kom ganske seint frem til hotellet og det første vi gjorde etter å ha sjekket inn, var å gå ned i en av barene for å se om det var noe mat å oppdrive. Det var tydeligvis litt for sent å få servering, så vi trøstet oss med en øl. Mens vi står der kommer det en dame i høye støvletter, kort skjørt og nettingstrømper forbi. Min bedre halvdel så særdeles forundret ut, og lurte på om det var ei laus ei. (for uinnvidde så spiller dette utrykket på lause fugler, og jeg håper ikke at jeg trenger å dra forklaringen lenger en det..) Men så viste det seg at det var ei av besetningen i jentegruppa The Honeybees som skulle spille litt senere. Da de gikk på scenen var de andre kledd ganske likt den første vi så, og det er tydelig at Lady Gaga har gjort sitt som forbilde. Etter dette gikk denne baren kun under betegnelsen «Syndens bule». Denne gruppen var fra Filippinene. Og apropos filippinere så er det mye som tyder på at de er Østens svar på polakker. Vi kom i snakk med en servitør på en restaurant som var filippinere, og han hadde tre venner som jobbet som værelesepersonell på hotellet vi bor på. Det hele er organisert med en agent, og det eneste disse arbeidstakerne trenger å bry seg om er mat. Alt annet er inkludert i ansettelses avtalen.

Det første du legger merke til når du kommer til Malaysia er at det er en muslimsk stat. De har riktignok ikke sharialover, men det er et overveldende flertall av kvinnen som går med tildekket hode, ja noen også med heldekkende niqab. Det er kun sunnimuslimer her i Malaysia. De andre store religiøse gruppen er budister og hinduer. Og på onsdag i forrige uke var det Divali som er hinduenes høytid. Dette er offisiell helligdag i Malaysia og det var stor feiring her på hotellet. Det som også er veldig tydelig er at menneskene her ser litt mer indiske ut i trekkene og ikke fult så asiatiske som feks i Vietnam. Ja noen kunne faktisk gått for å være tyrkere. På meg så virker det som de lever i en god sameksistens uten for mye konflikter. Det virker også som om de er mer rettet mot vesten og har en utbredt bruk av engelsk i mange sammenhenger. Selv om det er en muslimsk stat er det mulig å få kjøpt alkohol. Jeg er litt usikker på om de som serverer alkohol på barer synes det er greit eller ei. Men det handler vel om å tjene penger.

Kuala Lumpur er en ganske ny by. Den er bare 160 år gammel. Og det bærer den preg av. Det er mye høye hus og stål. Det er lite igjen av det som var bygget opp av engelskmennene. Men allikevel er de stolte av gammel malaysisk kultur og en god del av arkitekturen er preget av malaysisk byggeskikk. Blant annet hotellet vi bor på The Royal Chulan. Et stort og greit hotell med basseng. Bassenget har kommet godt med siden det har vært rundt 32 grader hver dag. Men det er regntid her fremdeles. Og det betyr at det høljer ned neste hver dag. Men det står bare på i et kort tidsrom, og så er det like fint igjen. Og temperaturen faller heller ikke når det regner. Litt fordi det er veldig varmt å bevege seg rundt, og litt fordi vi ønsket å ta det med ro, så har det ikke blitt de helt store turist utskeielsene på oss. Vi hadde planer om noen dagsturer bla til Malakka, men vi valgte å ta det rolig. Nå er det tilbake til Singapore for tredje og siste gang.

Vietnam oppsummert

Stikkord

, , , , , , , , ,

“You got visa Sir?” Det er effektivitet over den Vietnamesiske emigrasjonskontrollen. Ikke som i USA hvor de gransker sjela di og eventuelle kriminelle slektninger tilbake til svartedauden“ No we are Norweigan, Norvege” sa jeg, og fikk øyeblikkelig et flashback til en dårlig reklame for et eller annet selskap, hvor en person bare holdt opp det røde passet og uttalte “Norsk” “When you go back?” Jeg hadde selvfølgelig sjekka rundt dette med visum og viste at vi som norske kan være i Vietnam 15 dager uten noen formelle klareringer. “You got return ticket?” spurte damen. “Oh Yes” kom det fra meg, og røska opp iPhonen, som var forberedt på forhånd slik at eposten fra Singapore Air viste umidelbart. Damen bak skranken virket helt uinteresert. “I have got IPad as well” et surt blikk fra damen, som om hun ville si: hva er det du tror du er din oppblåste europeiske turist. Tror du ikke vi har slike produkter som du flasher med? “You got no return ticket, you dont go to Vietnam” Hmm, hva gjør en i en slik situasjon. Alle andre plasser i verden ville en godtatt å få se en epost hvor det klart å tydelig står at vi skal ut av landet igjen til en gitt dato som er innenfor 15 dagers fristen. “You go to airline, talk to them” Jaha. Slukøret gikk vi tilbake til en skranke hvor det sto Star Allianse, som jo Singapore Air er medlem av. Men der var det ikke. Vi ble vist til en annen skranke hvor det sto Vietnam Air. Der var det fem damer som ikke snakket engelsk. Men så, ut av det blå kom en mann, som forsto engelsk, men ikke snakket det noe særlig. Fikk forklart ham problemet, og han sendte en av damene avgårde. Fra ansiktutrykket hennes så så jeg at enten så var ikke dette noe hun hadde lyst å gjøre eller så var det noe som hadde hendt flere ganger før. Avgårde gikk hun. Etter noe som virket som en evighet kom hun tilbake med en utskrift fra en matrisekriver (sikker OKI 320). Så var det bort til damen igjen. Jeg kastet et blikk på utskriften, og for meg så så dette ut som en tapt sak. Jeg forsto meg ikke på det som sto der. Damen så vekselsvis på passet og på arket, brettet arket og la det tilside. Stemplet passene våre uten å ytre et ord, også var vi “free to go”. Merkelig opplevelese. Vi fulgte skiltene til utgang og baggasje utlevering. Når vi kom til det båndet som hadde våre kofferter så hadde det gått en stund, og jeg fikk litt angst for at noen hadde stukket av med koffertene. Men vietnamesere er utrolig glade i pappesker, og sjekker inn alt de eier og har i disse når de er ute å reiser. På båndet svirret det stort sett bare esker, og med litt fantasi og imnlevelse så kunne jeg høre klukking av høner fra noen av dem. Mens vi sto der og lurte på hvor vår baggasje var så gikk strømmen på hele flyplassen. At strømmen går i Vietnam har vist seg å være noe som skjer hele tiden. Jeg la spesielt merke til at flere av infoskjermene ikke reboota normalt men kom opp med: “press F1 to continue” det har sikkert vært noen å rota i biosen på disse maskinene. Håper bare at flygeleder systemene ikke har disse problemene når vi skal reiser hjem.

Vi fikk baggasjen vår langt om lenge. Så var det ut i et kaos av folk og taxier hvor den ene underbøy den andre. Vi måtte ta ut noen VND (vietnamesiske Dong), 100 000 er lik 30 kroner. Hele tiden mens vi sto for å ta ut penger hang det taxisjåfører over oss som hauker. Vi hadde lest at det var to selskaper som var trygge å bruke og at de ble tildelt gjennom en supervisor som sto ved køen. Vi fikk en lapp i hånda hvor det sto at vi var nå tildelt taxi 350 og at vi ikke på noen måte måtte betale mer en meteret sto på. Skulle vi få problemer måtte vi ringe et nummer så skulle de ordne opp. Det var en utrolig dårlig sammenskrudd taxi for å si det mildt. Og begge fryktet vi at den skulle bryte sammen når som helst. Avgårde bar det så mopedene skvatt rundt oss. I Vietnam har det utviklet seg til at det er en folkerett å eie en moped. Før hadde de fleste i Saigon trøsykkel, nå har de moped. Det sier litt om hvordan kaoset kan oppleves. Heldigvis er det slik at mopedene er utstyrt med horn, itilfelle det skulle bli litt stille i gatene. Vel fremme på hotellet sto meteret på 160 000 dong, vi ga ham 200 000 og var ikke kommet helt i sync med nye valutakurser, så vi synes vi burde få noen igjen. På det hotellet vi bodde på var det sikkerhetvakter, de så hva som skjedde og kom å fortalte taxisjaføren hvor David kjøpte ølet. Etterpå satt vi med en flau smak i kjeften, siden vi hadde fått tilbake penger på en tur som kostet 40 kroner. Stakkars sjåfør tenkte vi. Han hadde fortjent noen dong i drinks.

Hva skal en så mene om Vietnam. Det er et merkelig land. Merkeligere en noen annen plass vi har vært. På hoteller og restauranter så behandler de deg som du skulle være kongelig. Det er nesten så det blir for mye av det gode. Men med en gang du går litt rundt for deg selv så er det om ikke armod så er det ihvertfall ikke et luksusliv som utspiller seg forran øynene dine. Men det rare er at infrastrukturen her er veldig godt utbygd. På de mest ubebodde områdene vi var i Mekong deltaet så var det full 3G dekning på mobilen. Og det til tross for at de som bor her ikke vet hva en fast telefon er for noe. Overalt er det trådløsenett som er åpne og bare til å koble seg opp mot. Det er klart at som i Sør Afrika, så har de funnet ut at det er mye billiger å tilby mobiltelefoner og trådløse nett en å kable hele greia rundt til den minste avkrok. Men det som forundrer meg mest er at det finnes så mange som har nyeste utgave av iphone eller Samsung mobiltelefoner. Prisen på disse er ikke lavere en hjemme snarere tvert i mot. Og å kjøpe en slik må jo være noe tilnærmet en årslønn for den gjevne vietnameser. Allikevel ser en bonde ute på rismarkene med sin karakteristiske spisse hatt, stå å føre lange samtaler i mobiltelefon.

Paranoia?

I forlengelsen av det teknologiske, så merket jeg at på hotellet vi bodde på i Saigon så skjedde det ofte at Facebook oppførte seg rart, og at jeg ikke fikk kontakt med Facebook.com, men ble bedt om å gå inn via Facebook.vn. På hotellet i Mui ne så var det ikke tilgang hverken til Facebook eller herligalondon.com. Men jeg har jo vært i bransjen så lenge at jeg fikk til en workaround for facebook, men ikke for herligalondon. Det er også litt rart at når vi booket sigthseeing turer på hotelett i Saigon, så fikk vi beskjed om at vi ikke burde ta den ene, men den andre turen som gikk gjennom Saigon city. Der ble vi tatt med til en bedrift som hadde holdt på siden 1976 (altså etter at kommunistene tok over) Det var bemannet av stort sett bare handikappede, og de lagte kunstverk av eggeskall og feniss. Veldig manuellt arbeid, men med veldig flotte produkter som resultat. Ekte håndtverk. Men var det tilfeldig at de tok oss med dit? Det er også vakter/turistpoliti overalt hvor turister ferdes, passer de på oss eller passer de på oss? Jeg ser litt for meg hvordan det var å besøke øst Berlin under den kalde krigen. Men det er mulig det er jeg som er over mistenksom. Uansett jeg tok ikke sjansen på å publisere dette innlegget før jeg var trygt ute av landet. Og var det ikke noe med han som alltid var i samme heis som oss?

Folket

Vietnamesere er et arbeidssomt folk. De jobber så svetten driver. Og det er tydelig at dette er et land i fremmarsj. Det bygges og ordnes, og selv om noen plasser vi var ikke hadde særlig høy standard, så virket det som folk hadde det greit på det jevne. De er veldig flinke til å sysselsette seg selv. Det kan virke som om du ikke har jobb, så lar det seg gjøre å selge noe på gaten, enten det er frukt, eller et fullt “gatekjøkken” med stoler og det hele. Dette er jo nesten som USA, og free enterprise. Vel det var vel å sette det litt på spissen, men det slår meg stadig at det er ikke sikkert at kommunismens inntog i Vietnam var så noen tragedie. Med lav pris på arbeidskraften er de en kommende nasjon i det asia som kan ta over det økonomiske verdensherredømme. Hotellene har utrolig mye arbeidstakere, de kreler rundt deg når du spiser, og varter deg opp på alle vis. Det er også slik at de kan ansette folk på fulltid til å tørke alle blanke flater slik at det alltid ser skikkelig ut. I Norge vil det være noen en gjorde om en fikk tid. men her fikk messing rekkverk gjennomgå daglig.

Historien

Vietnam har vært fransk koloni. Arven etter franskmennene er i dag stort sett noen gamle Citorenger fra 30 tallet, croissant og baguette. Når jeg spør hvordan de forholder seg til franks nå, så virker det som de har et mye sterkere hat forhold til franskmenne en til amerkianerne. De lærer ikke franks på skolen lenger, nå er det bare engelsk. Og det er bare noen eldgamle mennesker som fremdeles kan fransk. De mener at franskmennenes inntog var en ulykke for landet. Når jeg så spør om de ikke hater amerikanerne som påførte dem så mye smerte. Så sier de at jo det er jo noen litt eldre som gjør det, men ingen av oss unge. Og den amerikanske kulturen er på fullfart inn i Vietnam. Det være seg fastfood kjeder eller merkevarer som vi har i vesten. Vi var på krigshistorisk museum i Saigon. Og jeg fikk et inntrykk av at det var mye bitterhet som lå mellom linjene.

Språket

Når vi var i hulene nord for Saigon, snakket guiden om Megan and the Gorillas. Jeg trodde til å begynne med at det var snakk om et nytt band. Men etter en stund forsto jeg at det var Americans og geriljas han snakket om. En dag sa vi «it’s very hot to day» og fikk til svar «are you looking for a botleshop». Ved to anledninger kom vi til å kommentere hvor gode de var i engelsk. Det viste seg å være en tabbe, for etter rosen ble det omtrent umulig å forstå hva de sa. Min kone mener at det ligner en god del på å snakke med demente. Det blir ofte goddagmann økseskaft svar her også. Og hun burde vite det siden hun har lang erfaring med pleie av eldre. De har engelsk som andrespråk etter morsmålet på skolen, men jeg mistenker noen for å ha sett litt mange Bruce Lee filmer istedet for å gjøre lekser. Og dermed har de også fått en egen slang på aksenten. Det går stort sett greit å gjøre seg forstått, men det dukker stadig opp noen artige misforståelser og retter du ikke har bestilt. Vår gode venn Benny, som vi møtte i Mui Ne, hadde følgende konservasjon med sin caddy på golfbanen: why did you bring the putter Hong? What? Stevie Wonder?

Mui Ne

Stikkord

, , , , , , , , , ,

Vi har nå vært åtte dager ute ved kysten. Mellom fire og fem timers busstur fra Saigon. Grunnen til at det har trukket litt ut med oppdateringer er fordi hotellet vi bodde på hadde sperret for enkelte sider på internett blant annet Facebook og WordPress (som jeg bruker når jeg blogger). Vi bestilte buss på hotellet i Saigon og valgte liggebuss, uten helt å vite hva vi valgte. Liggebuss må jo være noe en sjelden ser i Norge. Da vi kom inn i bussen fikk vi en pose til å ha skoene i, så fikk vi anvist plass på «øverste hylle» og her snakker vi boktavlig talt hylle. Sikkert veldig fint for damer og vietnamesere, men ikke noe særlig for meg som er 192. Etter litt diggedering så klarte jeg å finne meg sånn noenlunde til rette. Liggestolen kunne settes litt opp, men da tok hode oppi taket. Bussen gikk klokken åtte og vi hadde vært oppe siden seks. Når vi kjørte ut av Saigon kjente jeg at jeg ikke burde tatt den ekstra koppen med kaffe til frokost. Der og da var det bare å forbanne alderens virkning på kroppen. I mine yngre dager kunne jeg jo gå dagevis uten å gå på do. Og jeg kan skryte av at jeg ikke har sett innsiden av toalettene på hverken barne eller ungdomsskolen. Med gru tenkte jeg på å sitte i fem timer uten å få tilgang til et toalett. Min kone mener at det bare er bra å trene på knipe øvelser når en er tissetrengt, jeg er litt usikker på om dette også gjelder for menn. En stund hjelper det å tenke på andre ting. Men etter som tiden går blir det jo bare mer altoppslukende å tenke på hvordan en skal få tømt blæren. Jeg har faktisk hørt en historie om en som fikk kurert flyskrekken sin på grunn av tissetrengthet. Etterhvert så tror jeg at det hvite i øynene mine begynte å anta en gulfarge. Da vi kom frem til hotellet i Mui Ne var det bare å ta sikte på nærmeste toalett. Oh for en lettelse.

Hotellet vi bodde på i Mui Ne var bare noen måneder gammelt. Og det var veldig bra med alle tenkelige tilbud. Det kan nok minne litt om et syden hotell som vi er vant med fra Europa. Det passet oss veldig godt å ta det helt med ro noen dager. Åse hadde vært litt forkjølet og vi hadde hatt et tett opplevelse regime i flere uker. Så da ble det strekk ut ved bassenget noen dager. Og det var helt greit. Hotellet lå noen få kilometer fra Mui Ne, og vi gikk inn en dag. Det var, for å si det mildt, temmelig varmt. Litt vanskelig å se den store sjarmen i Mui Ne. Den er veldig dominert av russiske turister som har fått nok av Rødehavet. Mange skilter hadde både vietnamesisk og russiske bokstaver. De russerne som var rundt oss, viste liten vilje eller ønske om å ta kontakt. Tror de var mer opptatt av å spise slanger og drikke vodka med slangeblod.

For første gang på hele turen traff vi et norsk par på The Cliff Resort. Med tanke på hvor lenge vi har vært på reise, så synes jeg det er rart at vi ikke har møtt flere. Vi er jo kanskje ikke så dominerende i verden som vi tror. Benny og Marianne er et hyggelig par fra Mjøndalen, og vi fikk et par hyggelige dager sammen med dem før vi reiste tilbake til Saigon, mens de hadde enda en drøy uke på The Cliff. Ikke mye å mer å fortelle om Mui Ne en at det var et behagelig opphold som vi følte vi trengte. Og at servicen var enestående, som den forresten er over alt i Vietnam.

Vi tok bussen tilbake til Saigon. Og denne gangen var det en vanlig buss. Vi hadde en natt på hotell i Saigon før vi tok flyet tilbake til Singapore. Vi fikk noen timer i Saigon og det er rart at inntrykket av byen endret seg ved andre gangs opplevelse. Det er en fascinerende by med mye lyd og lukt.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.